Det store veddemålet

Som nevnt i årets første post har jeg altså klart å rote meg inn i et nokså omfattende veddemål. Et veddemål som mest sannsynlig kommer til å prege store deler av 2012. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal vinne dette veddemålet… jeg vet bare at jeg må. Jeg vil. Jeg skal.

Det hele startet med en tur til byen for å møte min gode venninne Martine og min gode fetter Magnus. Vi skulle ta “en” øl, og dere vet vel alle hva det betyr… Rundt midnatt forlot Martine oss til fordel for fornuften. Dette var tross alt på en onsdag. I ettertid innser jeg at jeg burde hørt på fornuften jeg også. Men jeg driver jo ikke med sånt. Magnus og jeg flyttet oss til et sted der ølen var litt billigere, og holdt det gående en liten stund til. Lenge nok til at alt av kollektiv transport hadde gått og lagt seg for natta. Det var jo ikke noe stress, mente vi. Vi kunne jo bare dele en taxi! Noe som gir fint lite mening ettersom vi bor i to helt forskjellige deler av byen. Likevel var det dette vi gjorde.

Jeg så ikke på klokka da jeg kom hjem, men ut ifra omstendighetene vet jeg at det var sent på natta. Det virket ikke veldig viktig der og da, jeg var i altfor godt humør for det. Jeg var et sted mellom brisen og full, noe som er nøyaktig så full som jeg noensinne tillater meg å bli. Edru nok til å forstå at det eneste fornuftige å gjøre i den situasjonen er å legge seg til å sove, men bedugget nok til å logge på facebook istedet. Jeg innser i ettertid at også dette var en tabbe. På facebook begynte jeg nemlig å chatte med ei gammel venninne. Gammel i den forstand at jeg ikke har snakket med henne på flere år. På en eller annen måte begynte samtalen å vri seg inn på Twilight. Venninnen dette gjelder er nemlig en stor fan av nevnte bokserie. En skapfan, som ønsker å være annonym. (Akkurat dette synes jeg er så fascinerende at jeg blir nødt til å skrive mer om det senere.

Jeg har ikke noe imot Twilight selv. Jeg har lest alle fire bøkene, og jeg synes ikke de var på langt nær så ille som folk skal ha det til. Jeg opplevde hverken hodepime, kvalme eller magesår. Ingen av disse fysiske smertene folk påstår at de får bare de tenker på å skulle lese bøkene. Jeg satt ikke engang igjen med et behov for å dyppe bøkene i syre og så sette fyr på de. Det var til og med deler av de jeg faktisk koste meg med å lese.

Men… det var deler som irriterte vettet av meg også. At vampyrene glitrer for eksempel, synes jeg er heller tåpelig. (Når det er sagt synes jeg egentlig at det er litt kult at hun prøver å tilføre sjangeren noe nytt ved å la vampyrene få lov til å være utendørs på dagtid. Jeg skulle bare ønske at hun fant en annen årsak.) I tillegg satt jeg ved flere anledninger og irriterte meg over språket hennes. Det er gjentagende, det er hakkete. Ved flere anledninger endres ting uten at det gir mening. Hun motsier seg selv. For ikke å snakke om hvor mange ganger vi får høre om hvor guddommelig vakker Edward er. Jeg liker konseptet. Jeg liker stort sett historien. Jeg liker bare ikke måten det er skrevet på. Jeg synes rett og slett ikke at hun skriver godt nok.

I ettertid ser jeg at dette var en idiotisk ting å si. Det var her det begynte å gå galt.

“Så du sier at Stephenie Meyer skriver dårlig?” spurte min annonyme venninne plutselig.
“Vel… jo, ja, jeg synes egentlig det.” svarte jeg.
Jeg var beruset nok til å ikke innse at hun hadde lurt meg rett inn i en felle.
“Greit” sa hun med et lurt smil. (Okei, det med det lure smilet fant jeg på helt selv. Man kan ikke se lure smil igjennom facebookchatten. Jeg er likevel overbevist om at det var der.) “Jeg vedder 500 kr imot”

Å faen.

Så nå skal jeg altså skrive en vampyrbok. En god vampyrbok. Og det er regler å forholde seg til.

• Hovedplottet i boka skal være en kjærlighetshistorie mellom en vampyr og en vanlig dødelig
• Boka skal inkludere både snille og slemme vampyrer

Jeg har ikke helt avklart med meg selv hva som skal skje i boka, hva selve plottet skal gå ut på, men jeg kan garantere at ingen av vampyrene mine glitrer. De kan heller ikke gå ut i sola. De tåler ikke hvitløk eller sølv. Derimot kan de, i likhet med gode gamle vampyrer, forvandle seg til flaggermus. De foretrekker å sove i kister, og de kan drepes ved å kjøre en trestake (eller et annet passelig objekt) gjennom hjertet.

Hva mer, folkens? Hva burde/burde ikke være med? Hva skal egentlig til for å skrive en kvalitetsvampyrbok?

Mitt 2011

Det har blitt en tradisjon for meg, disse oppsummeringspostene om året som har gått. En tradisjon som i år fyller 5 år. (De fire første kan du lese her: 2007, 2008, 2009 og 2010) Jeg liker oppsummeringene mine. De gir meg en god anledning til å se tilbake på tiden som har gått, både på godt og vondt. De minner meg på hvor mye både livet mitt og meg selv har forandret seg i løpet av denne tiden. De gir meg en anledning til å stoppe opp, og tenke over hva jeg egentlig vil ha ut av livet mitt. Akkurat nå ønsker jeg mer enn noe annet at 2012 skal bli et bedre år, et år hvor ting endelig skal rette seg opp igjen.

2011 har ikke vært et godt år. 2011 var året jeg ble virkelig syk igjen, året jeg fallt lengre ned enn jeg har gjort på mange år, ikke siden før jeg begynte noen form for behandling. Det var skremmende hvor langt ned det gikk, og hvor alvorlig det ble. Men det ble bedre igjen etterhvert, som det alltid blir.

Januar: Januar var ikke så verst. Den lilla kalenderboka mi viser at jeg var eksepsjonelt sosial den måneden. Jeg hadde sosiale avtaler så godt som hver eneste dag, med stor variasjon både i aktivitetene og hvem jeg var med. Det var filmkvelder, seriekvelder, kaféturer, fredagspils (og pils flere andre dager også), det var kinoturer og middager, og til og med en tur på Spa i Strømstad. Jeg var på Yogurt Heaven flere ganger i uka, og ble ganske godt kjent med William, en av de to som driver stedet. Humøret mitt derimot var kraftig ustabilt. Likevel holdt jeg meg på beina, og var sterk nok til å forstå at psykiateren jeg hadde på den tiden faktisk gjorde ting verre. Jeg var sterk nok til å forlate henne, og starte jakten på en ny. Jeg var sterk nok til å sette ord på følelsene mine, viktigst av alt om skammen rundt det å ha en psykisk lidelse. Jeg hadde også humor nok til å begynne å tolke min fantastiske sokkesamling. Ah, sokker. <3

Februar: Det var i februar ting begynte å gå nedover. Det startet ganske greit, mest fordi jeg kjenner meg selv godt nok nå til å vite hva som fungerer og hva jeg bør unngå i slike perioder. Trikset er sosialisering og virkelighetsflukt. Det var i februar jeg kjøpte meg Dragon Age: Origins. Det er et av de beste kjøpene jeg noengang har gjort. Jeg var også sosial. Vanvittig sosial. Vanligvis er det nok til å komme meg igjennom, nok til å holdet hodet over vannet til mørket falmer og forsvinner igjen. Men denne gangen var det annerledes. Jeg så det selv, og jeg prøvde så inderlig hardt å kjempe imot. Jeg var på konsert med Band of Horses (<3) og jeg var på konsert med Vigdis Wisur (A tribute to Eva Cassidy). Jeg ble 25 år, og i den anledning ble det en jentetur ut på byen. Det var omtrent på det tidspunktet jeg begynte å forstå hvilken vei ting begynte å gå.

Mars: Den 1. mars var jeg på Ringen Kino med Andreas, Andréas, Ping og Sindre, og så Black Swan. Jeg elsket den filmen, men den skremte meg mer enn noe har gjort på lenge. Det var nemlig der, i den kinosalen, at jeg innså omfanget av mørket jeg var på vei inn i. Jeg kjente meg så inderlig igjen i hovedpersonen, og hva som skjedde med henne. Jeg skal ikke røpe handlingen for dere som ikke har sett den, men jeg kan fortelle dere det at dette virkelig ikke er noe man vil kjenne seg igjen i. Jeg gikk alene hjem fra kinoen, hele veien fra Ringen Kino til Borgen, og jeg skalv hele veien. Etter denne dagen er den lilla kalenderboka helt tom. Jeg sluttet å gå utenfor døra mi. Jeg sluttet å ta telefonen når noen ringte, og jeg svarte ikke lenger på meldnger folk sendte meg. Jeg sluttet å logge meg på nettet, og forsvant inn i en helt egen form for boble. Jeg sluttet å spise, jeg sluttet å snakke, og jeg sluttet å bevege meg lenger enn mellom senga og sofaen. Det var virkelig ille. Dragon Age var det som holdt meg gående, hvor merkelig det enn måtte høres ut. Det ga meg den virkelighetsflukten jeg så sårt trengte. For noen få timer kunne jeg slippe unna meg selv og hodet mitt. Ikke at det hjalp stort, men det var iallfall noe. For første gang på flere år var jeg så mørklagt at jeg begynte å gi opp livet. Jeg ville sulte meg selv ihjel, og jeg var faktisk på god vei til å gjøre nettopp det. Heldigvis har jeg en fantastisk familie som stiller opp for meg, og som handlet før det gikk for langt. Med god hjelp fra min bror, min onkel og min tante klarte jeg å komme meg til Rygge Flyplass, og ble sendt ned til Gran Canaria for å tilbringe en uke i solen med mine foreldre som allerede var der nede. Jeg er evig takknemlig for den turen. Det er ikke den beste ferien jeg har hatt, den gjorde meg ikke noe friskere, men for en herlig uke klarte jeg å rømme fra mørket. Jeg fikk en pause fra det sorte hullet jeg hadde sunket ned i, jeg fikk puste igjen. Riktignok lå mørket og ventet på meg da jeg kom hjem, men pustepausen ga meg styrke til å holde ut. Den hjalp meg med å komme meg på beina igjen. Jeg begynte å ta bittesmå skritt i riktig retning. En kort spasertur med Hege. En konsert med Oslo Ess. Riktignok ble jeg liggende i fosterstilling i timesvis etter disse utfluktene, men det var verdt det. Jeg fikk puste igjen.

April: April var preget av flere bittesmå skritt. Jeg så Belle and Sebastian på Sentrum Scene, med Martine, og det var fantastisk. Jeg ble med Sindre til Haglebu, der vi oppdaget og satte navn på nye stjernemønster. Mine favoritter var Skjeivøksa og Tåketårnet. Jeg tilbragte også påskeferien på Haglebu, der min gode venn Sindre plutselig ble kjæresten min. Jeg dro på grillfest på Godlia, og jeg drakk kaffe på Café Sør gjentatte ganger. Riktignok ble jeg straffet hardt for alle disse begivenhetene, hver og en av de måtte betales for med både angst og timesvis i senga. Men det var verdt det.  Hvor sakte det enn gikk var jeg på vei ut.

Mai: Mai ble også gjennomført med babyskritt. Jeg dro på seiltur med mamma og pappa, der jeg fikk tatt årets første bad (i 10,7 grader). Jeg var på Grand Prix-fest hos Veronica, og jeg tilbragte masse tid med Sindre. Jeg begynte å smile igjen, jeg begynte å le igjen. Vi hadde en jentekveld på Godlia, der jeg presterte å drikke halvannen liter rødvin på egenhånd. Det anbefales ikke.  Ting begynte å bedre seg, men jeg var fremdeles mørklagt, jeg var fremdeles tappet for energi. Og jeg måtte fremdeles betale for alle gleder med nedturer i ettertid.

Juni: Juni var stille og rolig, uten noen store begivenheter. Bon Jovi spillte på Ullevål Stadion, en konsert som i utgangspunktet egentlig var utsolgt for lenge siden. Likevel fant Jørgen og jeg ut at vi skulle ta turen ned for å sjekke, det hender jo at det er noen få billetter igjen som ikke har blitt hentet ut. Vi var der ett minutt før dørene åpnet, og vi fikk faktisk skikkelig gode plasser. Ellers var det varmt og rolig, og jeg øvet meg på å puste jevnt og rolig igjen, jeg begynte så smått å senke skuldrene. Jeg jobbet meg oppover, skritt for skritt.

Juli: Juli derimot, startet med et smell. Min kusine Siri giftet seg, og jeg fikk den æren å synge i kirka. Noe som var ganske ekstremttil meg å være, ettersom jeg har både sceneskrekk og prestasjonsangst. Selv om pianisten ikke egentlig kunne sangen, og spillte annenhver note feil, ble det faktisk veldig bra. Iallfall fra min side. Uansett er det jo litt kult å kunne skryte av å ha sunget i det første lesbiske bryllupet i Domkirka. Det var kjempegøy! Desverre måtte jo et sånt adrenalinkick betales for, noe som førte til at den lilla kalenderboka nok en gang har flere blanke uker. Den 22. juli kom, og ingen av oss kommer til å glemme den dagen. Jeg var ikke i Oslo da det skjedde, jeg var ute i skjærgården på koster med foreldrene mine. Det pleier å være så koselig der ute, men jeg har aldri noensinne hatt en så sterk følelse av å være på feil sted. Jeg lengtet så intenst hjem til Oslo. Mitt elskede Oslo. Det gjorde så vondt å ikke være her den helgen. Den søndagen er den eneste gangen jeg har vært lettet over å komme hjem fra en båttur. Jeg deltok i det som skulle være et blomstertog, men som istedet ble en blomsterseremoni på Rådhusplassen. Jeg gråt for Oslo, samtidig som jeg aldri har vært stoltere av både byen min og landet mitt. Det var en ekstremt sterk opplevelse, hele den perioden. Selv begynte jeg endelig å komme meg ordentlig på beina igjen, etter nesten 6 måneder i mørket.

August: August kom, og mitt bare 3 måneder lange forhold med Sindre tok slutt. Av samme årsak som alle mine andre mislykkede forhold. Jeg begynner å finne tilbake til internett, og blogger igjen for første gang på et halvt år. Jeg tolker sokker igjen. Jeg begynner på skolen igjen, og selv om nervene mine er mildt sagt frynsete, begynner jeg å kunne slappe av igjen. Jeg klarer å være alene uten å frike helt ut. Jeg begynner å få sove igjen. Jeg var på to bursdagsfester, og jeg returnerer til Yogurt Heaven igjen, der jeg får en fantastisk hyggelig mottakelse. Det føltes godt å få høre at folk faktisk hadde savnet meg.

September: September startet med en mini-reunion med folk fra folkehøgskolen, noe som var utrolig koselig. Jeg har jo faktisk ikke sett noen av disse folka siden våren 2004. Jeg har min første time med den nye psykiateren min, (eller Medisinmannen, som han nå omtales som. Det var faktisk han selv som først gjorde det. Der har man jo et klart bevis på at jeg hadde funnet rett person.) som viser seg å være fantastisk. Med ham på laget føler jeg meg 100% sikker på at ting kommer til å ordne seg, og at vi vil klare å unngå en slik katastrofe som 2011 var igjen. Det kommer til å gå bra nå. Jeg stoler fullt og helt på at han kan (bidra til å) redde meg. Jeg tok min årlige joggetur (med mitt faste løfte om at denne gangen skal jeg fortsette. Nå begynner jeg å mene at dette er en tradisjon jeg like gjerne kan bevare som den er.). Jeg besøkte museet på Gaustad Sykehus, og når jeg nå nevner det kommer jeg plutselig til å tenke på et oppdrag jeg fikk av de. Et mysterium. En quest. Følg med her fremover, jeg blogger om det veldig snart, og dette er noe jeg trenger hjelp fra ca hele internettet til å løse. Jeg gleder meg allerede til å løse denne gåten. Klassen min tar en tur på Operaen og ser generalprøven av balettforestillingen om Woyzeck. Jeg var ekstremt skuffet, og ga forestillingen terningkast 1. Uka etter så det ut til at så godt som alle kritikere mente det samme.

Som alltid førte September med seg et kraftig stikk i magen. I år var det 9 år siden jeg tok abort, som resultat av den ene voldtekten. Av en eller annen grunn gjorde det vondere enn vanlig. (Noe som ikke akkurat ble bedre av at vi neste måned dro på klassetur til Teknisk Museum. I den medisinske delen der har de nemlig et bord der de viser utviklingen av et foster fra måned til måned. Å se både størrelsen og hvor utviklet et foster er i tolvte uke kom som et sjokk på meg.)

Oktober: Oktober startet med en kjempekoselig tur på byen, som riktignok endte litt merkelig, men likevel var generelt vellykket. Måneden var generelt preget av fest og moro, med til sammen tre fester, en ukes ferie, og ikke minst konsert med Tori Amos. Bare det i seg selv er jo nok til å redde en måned. Det var selvfølgelig en helt fantastisk konsert, en helt ubeskrivelig opplevelse. Det bør sies at jeg er en virkelig superfan av den dama. Hun er som en gudinne for meg, noe hun har vært i snart 10 år nå. Ah, Tori amos! <3 Jeg var også på konsert med Melissa Horn, noe som heller ikke er til å kimse av. Hun er virkelig nydelig. Både musikken og jenta selv.

Oktober hadde også en litt absurd opplevelse da en eks av meg (som jeg trodde var i en helt annen del av landet) plutselig dukket opp på fest hos en annen eks av meg… det viste seg at de faktisk jobbet sammen. Jeg så virkelig ikke den komme. Men det skal jo sies at så fort det største sjokket gikk over var det jo utrolig koselig også. Det er så koselig å se at venner fra fortiden har det bra.

November: November er National Novel Writing Month, noe som alltid gjør måneden til et høydepunkt i året mitt. I år skrev jeg oppfølgeren til fjorårets bok, noe som viste seg å være en suveren suksess. Jeg er faktisk ganske fornøyd med den. Riktignok hjelper det jo forsåvidt lite å ha en god oppfølger når den første boka er så… vel, ikke så fantastisk. Men det kan man jo alltids gjøre noe med. Jeg vant (dvs fullførte) i år også, og endte på hele 65491 ord. Det er jo ganske imponerende spør du meg. Iallfall med tanke på hvor ekstremt mye tid jeg brukte på ulike former for prokrastinering i løpet av November. I tillegg til skrivingen fikk jeg meg også et par nye venner i løpet av måneden, noe som alltid er supert.

Riktignok var ikke alt positivt. Voldtektsbølgen som herjet i Oslo var jo ikke akkurat positiv for min del. Å se de overskriftene overalt hjalp jo ikke akkurat på mine allerede frynsete nerver. Angsten som hadde plaget meg så kraftig hele året ble jo ikke akkurat redusert av å få påminnelser om mine egne traumatiske opplevelser hver eneste dag. Jeg hadde mareritt nesten hver natt, og angst nesten hver dag. Pokkers drittsekker…

Desember: Desember er alltid koselig. Jeg elsker virkelig julen, og adventstiden er minst like fantastisk. Jostein og jeg dro til Ikea for moro skyld, og lekte rundt der i timesvis. Jeg skjønner ikke hva folk har imot Ikea, det er jo kjempegøy! Jeg feiret julaften to ganger, ettersom Jostein og jeg fant ut at vi ville ha en egen en før han stakk oppover til det iskalde Gokk. Det var veldig koselig, og bidro til å gi meg litt ekstre julestemning. Noe som riktignok avtok litt i forbindelse med at jeg skulle til tannlegen på Lille Julaften av alle dager. Ikke at det egentlig er noen stor sak. Jeg har aldri hatt hull før, og hadde ingen nå heller. Det skumleste jeg noengang har gjort hos tannlegen er å skrape bort litt tannsten, så det er jo ikke som at jeg har noe grunnlag for å ha tannlegeskrekk. Ettersom tannlegen denne gangen var en jeg hadde gått på skole med fra første til tiendeklasse gjorde det jo forsåvidt også egentlig ganske artig. Onsdagen før julehelga var jeg på Oslo Ess-konsert, med tilhørende afterparty. Det var utrolig artig, og inkluderte gjensyn med en hel haug med Rakstinger. Noe som var mye koseligere enn jeg hadde forventet. Kanskje mitt forhold til hjembygda mi endelig er på bedringens vei. Kvelden (eller natta, strengt tatt) endte litt overraskende, men det er ikke noe man trenger å snakke om, annet enn at jeg kan røpe at det var gøy. På julaften hadde vi i år en ekstra gjest, ettersom fetteren min denne gangen tok med seg en kamerat. Enda en ting som var utrolig koselig. I romjula så vi den nye Sherlock Holmes-filmen. Jeg elsket den! Har hørt mange si at de var skuffet over den, at den var altfor årlig, men jeg er altså definitivt ikke enig.

På nyttårsaften skulle jeg egentlig vært på fest på Godlia, men jeg var så sliten den helga at det endte med en stille og rolig filmkveld og en god middag med min bestekompis Jostein istedet.

 

Og så har vi kommet full sirkel, som Shakespeare så fint sa det. 2012 er her, og gudene vet hva det kommer til å bety. 2012 er året med den grønne kalenderboka. Året med bordkalenderen med  “words you should know to sound smart”. Jeg lover å blogge mer i 2012, noe som ikke akkurat burde være så vanskelig med tanke på mine nesten 6 måneder i eksil i 2011. Jeg fikk The Elder Scrolls: Skyrim til jul, så jeg kan garantere at iallfall januar vil inneholde på mye playstation. Jeg har ligget hjemme med omgangssyke et par dager nå, og jeg kan fortelle deg at jeg aldri noensinne har plukket så mye blomster. Eller fanget så mange sommerfugler.  Jeg har heller ikke drept så mange kjemper eller mammuter før, men det sier seg vel egentlig selv.

2012 vil også bli preget av et heftig veddemål jeg rotet meg inn i i desember. Dere skal få den historien også i løpet av de neste dagene. Det kommer til å bli tøft. Det kommer til å bli vanskelig. Det kommer til å bli gøy. Og jeg kommer til å trenge all den hjelpen dere kan gi meg.

Og der var vi i mål for denne gang. Jeg må avslutte her, for jeg kom nettopp på at jeg har glemt å spise middag i dag… og dessuten har jeg et par drager og banditter jeg må kvitte meg med. Ha en god helg folkens!

Ting jeg liker: (del 3)

Det er fortsatt November, vet dere! Og en viktig del av November er som alle nå sikkert har fått med seg prokrastinering. Det artige nå er at selv om jeg i år har prokrastinert mer enn jeg noe gang har gjort, har jeg også skrevet raskere enn noensinne. Jeg er nå oppe i 40 000. Og det merkelige er at det er ikke egentlig så dårlig skrevet heller. Jeg er faktisk fornøyd med ganske mye av det.

Men nok om det. Ettersom å proprastinere tydeligvis er en effektiv strategi fortsetter jeg litt til. Her er enda flere ting jeg liker.

*Å lage lister. Spesielt spillelister. Faktisk lagde jeg en i går kveld. Den heter “OMG: en liste til!”, og finnes på spotify. Jeg skal ikke ramse opp alle låtene på den, ettersom det er 185 av de, men her noen få:

• The New Pornographers – the Bleeding Heart show
• Naked Raven – Drawn To You
• Belle and Sebastian – Step into my office, baby
• Melissa Horn – Med ena foten utenför
• Damien Rice – Cannonball
• Tori Amos – Winter
• Emily Browning – Asleep (Fra Sucker Punch!)
• Oren Lavie – Her morning elegance
• The Shins – Caring is Creepy
• Beth Hart – Leave the light on
• Eliza Doolittle – Skinny genes
• Maria Solheim – Suspicion

OMG: En liste til!

*Når man tar helt av på Twitter. Her har dere et godt eksempel på hvorfor man burde henge på twitter. Denne samtalen startet ganske enkelt med at en person sendte en lik til en annen.

#IngriUtenD:- #gietlitevink SOHO! Var det ikke du som likte Soho?! It’s back!! http://www.adressa.no/nyheter/okonomi/article1729385.ece

#elisabethicp – Jeg tror det. Er iallfall forelsket i den sjokolade.

#IngriUtenD – Jeg også. ELSKER!

#gietlitevink – Unnskyld meg mens jeg bryter ut i et storslagent nummer fra den nye musikalen SoHo-SoGo’!

#IngriUtenD – YES! Lykke!

#sangfugl – I dreamed a dream in time gone by, when I had soho and a life worth living… “nynne”

#sangfugl – On my own, pretending I haaad Sohooo…

#elisabethicp – The hills are alive with the sounds of chewing?

#gietlitevink – Tenkte egentlig en spin på Memory eller Think of Me, men okå, du vinner.

#IngriUtenD – It’s time to try defying Soho, I think I’ll try defying Sooohooooo!

#gietlitevink – One Soho. Another day, another destiny.

#IngriUtenD – So I say thank you for the Soho, the Soho I’m chewing.

#sangfugl -  Tonight, tonight, It all began tonight, I saw Soho and the wooorld went awaaaay

And so the story goes. Om ikke annet har jeg et mulig plot til Script Frenzy neste år.

*At Soho kommer tilbake!!!!

*Misfoster-nonstop! Jeg samler på bilder av de. Jeg hadde faktisk en ganske mange. Men nå finner jeg de ingen steder… mistenker at de kan ha vært på mobilen som døde. Men jeg har iallfall disse tre da:

Og det får være nok for i dag. Nå skal jeg prokrastinere ved å stikke ut og spise middag med foreldrene mine. Kos dere så lenge!

Prokrastinering i fellesskap

Det er mange gode ting forbundet med å delta i NaNoWriMo, annet enn en deadline. Ettersom vi er en del som holder til her i byen (eller i nærheten) har vi faste møter ukentlig. På mandager møtes vi på biblioteket på Majorstua. Torsdager er litt uvisse når det kommer til sted, men jeg tror folk har møttes da også(?). Det var iallfall det som var planen. Jeg har ikke hatt anledning til å være med på torsdagene ennå, men fra nå av blir det andre boller.

På denne måten har vi klart å (eller i alle fall begynt med å) bygget opp et slags nettverk. Vi møtes, vi skravler, og vi skriver. Om noen står fast kan andre bidra, og noen ligger bak kan andre gi oppmuntringer og trøst. Man møter andre som er i samme situasjon, uansett hvor forskjellige man er i utgangspunktet. Jeg liker disse folka, og på grunn av dette har november frem til nå vært ganske bra.

To av oss fant ut at dette var noe vi ville bygge videre på, så vi fant ut at en fest var passende. Tenk så mye artig som kan dukke opp i boka om man prøver seg på å skrive i slike omstendigheter. Det må jo bli bra! Vel, fest og fest… vi ble hele 5 personer. Og en av disse 5 måtte gå tidlig for å dra på konsert. Men vi hadde det sabla gøy uansett.

Når det kom til skriving… vel, jo.. vi skrev på en måte. Bare ikke på bøkene våre. Rett før førstemann (-kvinne) dukket opp fant jeg nemlig kjøleskapspoesien min. Jeg kan fortelle dere at dette også er en fantastisk måte å ikke skrive bok på. Jeg tenkte jeg skulle dele poesien vår med dere. Det er for mye interessant der til at ingen skal få se. Når det er sagt, jeg er litt fascinert av at slikt alltid (og da mener jeg alltid) ender opp med å bevege seg i en skitten-koffert retning innen 5 minutter…

… nå skal jeg skrive. Jeg lover.

Ting jeg liker: (del 2)

Jeg holder fortsatt på med å skrive denne boka mi, vet dere! Om noen skulle lure går det veldig bra også. Jeg har nettopp passert 23 000 ord. Det er nesten halvveis. På bare såvidt over en uke. Det er ganske imponerende spør du meg. Det vil ikke dermed si at jeg nødvendigvis kommer til å fullføre lekende lett. Et av kriteriene (i alle fall i mine øyne) er at boka faktisk skal fullføres, den skal rundes av. For å være helt ærlig, selv etter 23 000 ord, er jeg ikke i nærheten av å være halvveis i plottet… tror jeg.

Og det, akkurat det, er grunnlag nok til å opprettholde prokrastineringsnivået. Og det er jo så mye jeg liker å gjøre/se på/høre på!

*Dave Gorman, for eksempel. Han passer det seg sinnsykt godt å dra inn i dette tilfellet. Denne britiske komikeren er nemlig kongen av prokrastinering. Han har et helt show (et helt fullstendig genialt show, btw) basert på ting han gjorde da han egentlig skulle skrive en roman. Dermed er dette nesten obligatorisk å se for alle skribenter. Showet heter “Dave Gorman’s Googlewhack Adventure”. Du kan google det. Uansett, her har du et utdrag.

*Hiro! Den fine, fine pusekatten min. Han er stor og myk, og verdens største feiging. Jeg tror jeg har den eneste katten i hele verdens som er redd for mus.Han tapte faktisk en kamp mot en mus en gang. Jeg var så stolt den ettermiddagen, da jeg så Hiro jage en mus over gressplenen, og inn i et kratt. Helt til Hiro ca to sekunder senere kom byksende ut igjen, og kom løpende i et forrykende tempo, før han forsvant under en seng. Han ble under der en stund. En annen gang var han redd for å gå på stuegulvet, i en hel uke. Jeg tror han hadde møtt på en av de store etterkoppene som bodde der. (Tegenaria atrica. Ikke google det om du synes edderkopper er ekle). Det er et eller annen veldig sjarmerende med en nesten 6kg stor hannkatt som faktisk føler seg truet av ballonger, tøfler og små søte kaniner. Dessuten er han er glimrende psykolog. Om jeg (eller noen andre som kommer innom) har en dårlig dag, tar han øyeblikkelig på seg oppgaven med å trøste de. Om jeg ikke har det bra kommer han og legger seg under dyna sammen med meg. Og hallo, så så nydelig han er!!

*Mario Kart! Jeg er skikkelig god i Mario Kart. Jeg har en sånn fin Nintendo Wii, og jeg rocker usannsynlige mengder bolle. Bare spør Jostein. Det er meg, Peach og Dolphin Dasher. et virkelig Dream Team. Jeg er spesielt glad i Rainbow Road. Litt fordi ingen andre er det. Og det er den eneste banen der jeg har slått folk med over en runde. *skryte*. Om noen lurer er det veldig gøy å spille Mario Kart når man har drukket også. Fyllekjøring i Mario Kart er et genialt konsept. Vi skal sannsynligvis gjøre nettopp det hos meg på lørdag. Dét, og å oppdage hvor mye rart som skjer dersom man prøver å skrive NaNoWriMo-roman med alkohol involvert. Jeg ser for meg at merkelige ting kan skje i bøkene våre.

*Hmm…Drikkeyoghurt! Med kirsebærsmak! Jeg tror jeg kunne levd på det alene. Mmm…

*Og julebrus! Brulejus! Jubelrus! det skal selvsagt være rett type. Hamar & Lillehammer bryggerier. Det er den eneste rette. Og jeg virkelig elsker hvor engasjerte folk blir i diskusjoner om hvilke julebruser som er best. Folk er så herlige!

*Jeg liker det fine landet mitt, Lyrica, der handlingen i boka mi foregår. Og det fine kartet Jostein og jeg har laget. Se så fint! Et par endringer skal gjøres, det skal blandt annet være et fjell et sted litt sør for Swan Lake, med en elv som forsyner innsjøen med ferskvann. Og vi har glemt å tegne på The Portal, som ligger midt mellom Firewood Forest og The Fairy Fair. Det er der portalen mellom vår verden og det mytiske Lyrica befinner seg. Men jeg er glad i kartet uansett, jeg. Det har stil.

*Og jeg liker når folk helt ut av det blå sier at de liker bloggen min. Jeg blir like fascinert hver gang. Jeg er så vant til å anta at ingen leser dette, og da er det jo koselig å høre at man innimellom tar feil. Jeg er veldig glad for at noen av mine gamle gjennomsnittlige 14 lesere fortsatt er her. Jeg er glad i dere!

*Og jeg er fortsatt glad i å prokrastinere, om det skulle være noen tvil.

Det gjør så vondt…

Det føles litt som om mitt kjære Oslo har sviktet meg. Byen som helt til nå har vært som en god, varm og trygg oase, føles nå både kald og skummel. Jeg er redd for å gå ut når det er mørkt.

Jeg har aldri vært det før. Aldri. Ikke noe sted.

Jeg gruer meg hver eneste dag jeg går ut, til hva som vil møte meg på forsidene. Hvor mange har det vært denne helgen. Hvor mange liv er ødelagt nå. Hvor skjedde det denne gangen. Og jeg gråter. Hele tiden. Jeg gråter for de stakkars jentene som har blitt overfalt, banket opp og voldtatt. Jeg gråter for alle de som, hvis det fortsetter på denne måten, kommer til å bli det. Og jeg gråter for meg selv.

Jeg har mareritt igjen. Nesten hver natt nå. Jeg hadde en periode, som alltid, i september. Men marerittene er annerledes da. Og de er forventet. Dette er annerledes. Det føles som om jeg blir voldtatt om og om igjen. Men det er annerledes hver natt. Hver gang er det på et nytt sted. Det er en ny mann hver natt, og hendelsene er aldri de samme. Likevel er det helt likt. Det er helt annerledes enn det som skjedde med meg. Men likevel det samme.

Blåmerkene jeg fikk var bare på steder det gikk an å skjule, slik det ofte er når man blir voldtatt av noen man kjenner. Det er enklere på den måten. Men verre, på andre måter. Om det gir mening. Blåmerkene disse andre jentene får, og de jeg får i søvne hver eneste natt, er annerledes. De er overalt, og de er umulig å skjule. Men likevel er det de samme.

Gjerningsmennene i disse tilfellene er helt annerledes. Jeg aner ikke hvem de er. Jeg aner ikke hva som foregår i hodene deres, hvordan i all verden de kan gjøre sånt som dette. Jeg aner ikke hva slags liv de må ha hatt, hvordan de har blitt som dette. Hvordan noen mennesker kan gjøre dette mot noen andre. Han som voldtok meg var helt annerledes. Han var ikke sånn. Men de og han… de er akkurat de samme.

Jeg kjenner ikke jentene som har blitt offer for disse voldtektene. Jeg aner ikke hvordan de har det, hvordan de klarer seg, om de gjør det. Jeg vet ikke hvor mye de husker, om de gjør det. Jeg husker nesten ingenting i det hele tatt. Kanskje det er derfor jeg blir så påvirket at nyhetsoverskrifter og beskrivelser av disse forbrytelsene. Eller kanskje det ikke er sånn i det hele tatt. Jeg tror ikke at jeg er klar for å vite hva som skjedde, hvordan det skjedde. Jeg går ut ifra at det kommer til å komme tilbake til meg før eller senere. Det er ikke noe jeg gleder meg til. Det lille jeg husker er mer enn nok.

Men det gjør så jævlig vondt. Jeg er så lei av denne smerten. Jeg hater hvordan dette er overalt nå, hvordan det slår til meg uansett hvilken vei jeg snur meg. Selv om jeg forstår hvorfor det er sånn, og selv om jeg ser fornuften i det, er det noe som knuses i meg hver gang jeg ser artikler om ha man kan gjøre for å forebygge ting som dette. Hva man skal og ikke skal gjøre. Jeg blir gal av å se på hvordan den byen jeg alltid har følt meg så trygg i, nå føles mer trykkende og fiendtlig. Jeg hater at jeg nå føler at jeg må ta forhåndsregler hvor jeg enn går, at jeg må passe på at jeg ikke går der og der da og da. Jeg hater at man som jente skal måtte bekymre seg. Jeg hater å måtte seg artikler og reklamer for ting som peppersprayer, selv om jeg forstår godt hvorfor de er der. Jeg hater hvordan alt dette er overalt, hver jævla dag.

Men det plager meg nesten mer å lese kommentarer under artiklene om disse tingene, kommentarer fra jenter som sier ting som “jeg kommer ikke til å skaffe meg dette” eller “jeg kommer ikke til å slutte å gå hjem alene i mørket” fordi at det ikke burde være nødvendig. Jeg er helt enig. Det burde ikke være nødvendig. Men… vi lever ikke i utopia. Og prinsipper hjelper fint lite når overgriperen står der og ser ned på deg. Jeg hater at jeg må tenke på sånt, jeg hater at jeg må forholde meg til dette hver dag. Men det er sånn det er. Iallfall for nå.

Det gjør så vondt alt sammen. Og jeg hater hvor mye det plager meg. Jeg hater at jeg nå nesten utsetter å legge meg, fordi jeg ikke vil drømme disse tingene. Det gjør vondt, og jeg gruer meg allerede til å se overskriftene i morgen. Jeg er redd for hva de vil vise. Jeg er redd for å tenke på at dette kanskje skjer med noen akkurat nå. Det som skjedde med meg… det som skjedde med meg for over 9 år siden. Over 9 år, og likevel sitter jeg her og har det vondt. Fordi jeg vet hva disse jentene føler nå. Vi har opplevd det. Vi har overlevd det. Det vi opplevde var ikke likt. Men det er likevel det samme.

Bare tenk på hvor mange som vil sitte sånn som dette om 9 år…

Ting jeg liker:

I tilfeldig rekkefølge:

*Høsten. Det lukter godt, det er fine farger overalt, og jeg kan bruke dette skjerfet hele tiden uten å krepere. Det er kjempelangt og varmt og godt, det fineste skjerfet i hele verden. Jeg kjøpte det da jeg var i Roma sommeren 2005. Noe som gjør det enda finere. Jeg elsker Roma.

*Tori Amos!! Jeg var på konsert med henne for et par uker siden, og det var magisk. Akkurat like magisk som jeg hadde drømt at det skulle være. Jeg oppdaget henne i 2002, den uka Scarlet’s Walk kom ut. Det var året jeg begynte på musikklinja i Halden, og to av mine nye venner introduserte meg. Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg refererer ofte til det året som “året da alt gikk galt”. På mange måter var det det verste året i mitt liv. Men det var lyspunkter det året også. De nye vennene mine, et par av de reddet bokstavelig talt livet mitt. Bandet mitt, Frogs on Toast, som mildt sagt rocket bolle. Jeg oppdaget Nick Drake. Og, Tori Amos. De to sistnevnte gjorde en ekstrem forskjell.

Dette avsnittet holdt på å bli vanvittig langt, så istedet for å si noe mer akkurat nå får det heller bli et eget innlegg senere. Sannsynligvis veldig snart.

*Shakespeare. Nok til at jeg kalte opp kaninen min etter ham. “Master Shakespeare”. Han gikk under “Shaky” til vanlig, og Hiro var livredd for ham. Jeg mener, bitteliten kanin som sitter på gulvet og rynker på nesa. Ingenting er vel skumlere enn det…

Men altså, Shakespeare. Jeg foresket meg i ham da jeg gikk på dramalinja, i Teaterhistorietimene. Vi holdt på med “Stor ståhei for ingenting”, og jeg har aldri hatt det så gøy med lekser noengang. Min gode venninne Hege og jeg koste oss med høytlesning av stykket, med innlevelse og overdret stemmebruk.Ah, Shakespeare! Og dette leder oss elegant videre til neste punkt på lista…

*Pakker i posten!Handling på nettet er genialt. Jeg ville gjort det mye oftere, hvis det ikke var sånn at jeg som regel er blakk. Men, en av fordelene med handling på nettet er at det er mulig å finne ting kjempebillig. På amazon, for eksempel, kan man kjøpe brukte bøker, i kjempegod stand. Denne, for eksempel, betalte jeg bare i underkant av 100 kr for, inkludert frakt.

Den er nydelig, ordentlig lærinnbundet, med gullkant på sidene. <3

I går fikk jeg denne:

Den er kjempefin! Og er i ferd med å bli fyllt opp av notater til boka jeg holder på å skrive. Noe som igjen leder oss elegant videre til…

*NaNoWriMo!! Eller, National Novel Writing Month. For de som ikke er kjent med fenomenet; Det er et prosjekt der man skal skrive en hel roman i løpet av November. 50 000 ord på 30 dager. Det er genialt, enormt mye jobb, veldig stressende og vanvittig moro. (Om dere lurer er jeg for øyeblikket litt i overkant av 11 000, og jeg er på en rull, som det så fint heter. Har en usannsynlig plan om å kanskje toppe 20k i løpet av helga. Jeg tror jeg overvurderer meg selv, til en forandring.)

*Tangled! Det er en på alle mulig måter en fantastisk film. Disney på sitt aller beste. Det beste de har kommet med siden Løvenes Konge. For å komme med et eksempel; dette er min absolutte favorittscene. (Og bare for å ha nevnt det, dette er et genialt eksempel på hvordan det føles å være bipolar:)

Om noen lurer, (noe sannsynligvis ingen gjør), en av mine favorittkarakterer i boka mi, alven Quentin, er delvis basert på Flynn Rider.

*Boka “Saman er ein mindre aleine”, av Anna Gavalda. Jeg tror dette er min favorittbok. Den deler førsteplassen med Jane Austens “Stolthet og Fordom”. Første gangen jeg leste den var jeg så lei meg da jeg hadde lest den ut, at jeg bare bladde om og begynte å lese den en gang til. Og det samme skjer hver gang jeg leser den, noe som er ganske ofte. Jeg klarer ikke å la være å lese den to ganger på rad.

*Prokrastinering. Ting man gjør for å utsette å gjøre det man egentlig skal. Som å alfabetisere cd-samlinga når man egentlig skulle vaske badet. Ommøblere leiligheten når man egentlig skal lese til en eksamen. Blogge en liste om ting man liker, når man egentlig skal skrive en roman… hva kan jeg si, jeg er et naturtalent.

…sånn. Jeg skal være flink nå. Skal bare se Tangled en gang til først.

Rare ting som foregår i hodet mitt

Jeg hang med Heidi Alexandra, og hjalp henne med å finne en ny bikini. Hun hadde bare 15 stk fra før av stakkar. Det var egentlig ganske koselig. Jeg var ikke særlig interessert i det vi holdt på med, men jeg hadde ikke noe bedre å gjøre. Dessuten var hun ganske søt og morsom (på en sånn “jeg ler av deg, ikke med deg”-måte). Etter shoppingen gikk vi for å sole oss på stranda. Der kjeder jeg meg så mye at jeg forlot henne, og startet en kampanje for å rekruttere folk til skolens (jeg har ingen anelse om hvilken skole) glee-club. (Really awesome musical number, for no apparent reason!) Vi danset rundt på stranda og sang “you can’t stop the beat” fra Hairspray. (Det er der den er fra, ikke sant? Ble plutselig usikker.) Deretter kysset jeg en fyr fra folkehøgskolen(!!!) og hadde en ca 10 sekunders romantisk seanse med han, før jeg og en jente jeg aldri har sett før måtte gjemme oss i et hus (strandhuset fra Eternal Sunshine of the spotless mind!!) for å slippe unna zombiene som invaderte stranda. For å gjøre dette var det veldig viktig at vi trakk ned persiennene. Begge to måtte lene oss på de for å holde de nede, slik at zombiene ikke skulle komme inn.

Og så våknet jeg.

9 år

Om noen få dager er det 9 år siden jeg satte meg på en buss alene for å dra til sykehuset. 9 år siden jeg bestemte meg for å avslutte det bittelille livet som hadde flyttet inn i magen min. 9 år siden jeg begravde ansiktet i en pute for at ingen skulle høre meg gråte, fordi jeg var så usikker på hva jeg ville. Jeg ville virkelig ikke ta abort. Men det var det eneste rette å gjøre.

Det var omstendighetene som tok valget for meg. Jeg var bare 16 år, og jeg hadde blitt voldtatt. Jeg var ikke klar for å bli mamma, og iallfall ikke på den måten. Ikke alene, ikke med noen jeg strengt tatt aldri hadde lyst til å se igjen. Det er bare én fornuftig løsning. Tanken på at den lille jenta en dag skulle spørre hvem faren hennes var… tanken på å skulle måtte forklare noe som helst. Jeg hadde nok med å forstå ting på egenhånd. Jeg kunne ikke beholde barnet. Men likevel er det det vanskeligste, det verste jeg noengang har måttet gjøre. Og selv nå, etter 9 år, selv med all innsikt i hvorfor jeg måtte gjøre det jeg gjorde, gjør det fremdeles vondt. Jeg savner den ungen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg sier “jenta”. Strengt tatt vet jeg jo ingenting om det lille fosteret jeg hadde i meg, annet enn at det var der. Jeg har ingen anelse om hvilket kjønn det var snakk om. Men jeg har alltid følt at det var en jente. Jeg bare… vet. Det føles rett. Og selv etter 9 år tenker jeg på henne. I perioder er jeg distrahert, og kan klare å “glemme” henne for en liten stund. Men hun kommer alltid tilbake. Jeg tar meg selv i å lure på hvem hun ville vært, om ting hadde gått annerledes. Hun ville vært 8 år gammel nå.
Hvor annerledes ville ikke livet mitt vært da… Jeg hadde blitt i Østfold, det er det jo ikke tvil om. Jeg var bare 16 år, så det er jo ikke snakk om at jeg kunne klart å ta meg av henne alene. Sannsynligvis ville jeg blitt boende hjemme. Jeg ville ikke dratt på folkehøgskolen, ville aldri truffet noen av vennene jeg fikk der, eller noen av de jeg fikk i Trondheim mens jeg bodde der oppe. Jeg ville ikke flyttet til Oslo sommeren 2004. Hvor mange av de jeg ser på som mine nærmeste nå ville jeg hatt da? Jeg kan bare komme på et par… Det er så rart å tenke på. Jeg lurer på hva som hadde skjedd med faren. Slik det er nå har jeg jo klart å holde identiteten til disse to drittsekkene for meg selv. (Hvorfor jeg har gjort det er en helt annen historie, men det har ingenting med denne saken å gjøre). Det ville jo ikke vært aktuelt om jeg beholdt ungen. Det merkelige med det hele er at jeg tror faktisk at faren ville stillt opp. Han har jo faktisk tatt kontakt meg meg i ettertid, og bedt om unnskyldning for det han gjorde. Ikke at det på noen måte forandrer det han gjorde, men han skal iallfall få litt cred for det. Jeg tror faktisk at han ville hjulpet til, han ville gjort det han kunne. Han er ikke egentlig så ille. Han bare dreit seg skikkelig ut en gang…
Jeg lurer på hvordan livet mitt ville vært om jeg beholdt han også i livet mitt.

Det er rart hvordan barn preger livet ditt. Selv de du aldri hadde. Jeg var jo bare gravid i en veldig kort periode, og mesteparten av den tiden var jeg jo ikke engang klar over at jeg var det. Det gikk bare litt over to uker fra jeg tok graviditetstesten til barnet var borte. Jeg hadde aldri et barn. Likevel tenker jeg på henne stadig vekk. Jeg tar meg selv i å holde en hånd på magen når jeg går forbi leketøysbutikker, eller når jeg ser stativer med barneklær på H&M. Jeg tar meg selv i å holde en hånd på magen mens jeg snakker med meg selv, som om hun hører meg da. Hun som har vært død i 9 år. Da jeg jobbet i barnehagen lurte jeg alltid på hvordan mitt barn ville vært. Ville hun vært lik det barnet, eller det barnet. Ville hun vært aktiv og sosial, eller ville hun krøllet seg opp i hjørnet med kosedyr og bøker slik som jeg gjorde som liten. Ville hun lignet på meg? På familien min?
Hun ville vært 8 år nå, en stor jente. Når jeg ser bilder av meg selv på den alderen lurer jeg alltid på hvordan hun ville sett ut, hvordan hun ville vært.

Det høres kanskje ille ut, at jeg fremdeles tenker så mye på henne. At jeg fremdeles synes det er vanskelig, at hun fremdeles påvirker hverdagen min. Men det er ikke egentlig så ille. Ja, på mange måter plager det meg at jeg tok det valget jeg gjorde… men samtidig vet jeg at det var riktig. Det var det eneste rette. Ja, det gjør vondt noen ganger…men som regel gjør det faktisk ikke det. Jeg kjenner at jeg blir litt glad de gangene jeg går rundt og snakker til henne, eller når jeg plutselig tar meg selv i å stryke over magen mens jeg ser på film. Jeg kjenner jeg blir litt varm og god inni meg, fordi jeg vet at hun alltid vil finnes der. Om det så bare er inni hodet mitt. Jeg var, og er, glad i henne. Jeg har fortalt henne det. Det, og at hun kanskje kan få lov til å bli født en gang i fremtiden. Når det føles riktig. Når tiden er inne.

Hva sokkene mine sier, episode 2

Som nevnt tidligere i uka er jeg fryktelig flink på å starte prosjekter, men ikke så flink til å gjennomføre. Jeg tenkte jeg skulle gjøre noe med det. Husker dere sokkene mine? Jeg er fremdeles overdrevent glad i sokker, så her har dere den sikkert veldig etterlengtede oppfølgeren på “Hva sokkene mine sier”.

I dag har jeg på meg disse:

Brune sokker som det står “Alaska” på, med fine Forglemmegeier på: Disse har jeg på meg i dag. “Kule sokker!”, sa Jostein. Det var det som minnet meg på alt dette. Jeg har ganske mange Alaskasokker. Det er fordi Bestemor får sånne til jul, sendt hele veien fra Alaska. De ender alltid opp hos meg. Det er en mulighet for at hun kan ha lagt merke til entusiasmen min når det er nye sokker involvert. Men altså. analyse. Disse sokkene er brune. Brun er en høstfarge, og alle som kjenner meg vet at jeg elsker høsten. (Nå vet resten av dere det også!) Jeg tror disse sokkene forteller oss at jeg lengter mot høsten, og koser meg med at den omsider er innenfor rekkevidde. Det er derfor de blå blomstene er der også. De ser ganske glade ut, gjør de ikke? Det er jeg også! Det er derfor de er der.

Gammelrosa sokker med hvite prikker på: Dette er litt juks, altså. Jeg tok dette bildet da jeg først planla hele denne sokkeserien. For over et halvt år siden. Dealen i den første episoden var jo at jeg skulle ta ukas tre kuleste. For å veie opp for dette kommer jeg til å ha på meg disse i morgen. For da er det vel greit? Dette er favorittsokkene mine. Tror jeg. Jeg har noen med pingviner på også, og de må jo nødvendigvis plasseres høyt på lista… men jeg tror disse vinner. De har prikker. Jeg er veldig glad i ting med prikker på. Jeg skulle egentlig kjøpe meg gummistøvler med prikker også, men så var de plutselig utsolgt. Så nå har jeg med blomster på istedet. Blomster er også bra. Men tilbake til sokkene. Dette bildet lyver litt, de er ikke så lilla som det ser ut til her. Mer rosa. Jeg er veldig glad i rosa. Det tok meg mange år å innrømme akkurat det, forresten. Der har du problemet ved å være “en av gutta”, og å synge i skate/punk-band da man var fjortis. Rosa var jentete, jentete var ikke bra. Først flere år senere gikk det opp for meg at… vent nå litt! Jeg er jo faktisk en jente! Det går an å være tøff & kul & barsk mens man har på seg rosa klær, om man vil det. Tenk det. For ordens skyld kan vi si at det er den oppdagelsen disse sokkene symboliser.

Det blir bare to par sokker denne gangen, siden dette var litt spontant. (Strengt tatt skulle jeg gå og dusje, så om ikke annet er dette et godt eksempel på hvor god jeg er på å prokastinere.) Neste gang, som forhåpentligvis blir før jul en gang, skal jeg klare å samle sammen flere. Kanskje.

Ha en god natt folkens, nå skal jeg dusje.