Skip to content

September

september 8, 2014

So I’m waiting for this test to end, so these lighter days can soon begin

Jeg elsker høsten. Jeg er av den merkelige sorten som går hele sommeren og gleder meg til at det skal bli kaldere igjen. Likevel er september den absolutt vanskeligste måneden i året. Jeg har PTSD, noe som i resten av året ikke er et stort problem, takket være medisiner og årevis med behandlig har jeg begynt å få kontroll på den siden av meg. Men i september slipper jeg ikke unna. Da kommer alt tilbake. Alt.

But I turn them off and tuck them away, until these rainy days that make them stay

I natt sov jeg ikke mer enn et par timer. Resten av natten lå jeg bare i sengen og vrei meg frem og tilbake. Redd for å sovne, redd for marerittene som hjemsøker meg hver gang jeg lukker øynene. Små glimt av meg selv som helt liten, bare 2-3 år gammel. Et eller annet skjedde med meg da, men jeg vet ikke hva. Det er fremdeles store puslespillbrikker som mangler, detaljer som er fortrengt. Psykologen sier at de mest sannsynlig kommer til å komme tilbake til meg på et eller annet tidspunkt, når underbevisstheten min føler at jeg er klar for det. Jeg tror ikke at jeg noen gang vil være klar for det. Hvordan kan man egentlig det? Bildene av meg som liten er blandet sammen med bilder av meg som 16-åring, fra den sommeren da alt gikk galt. Smerten da han angrep meg, desperasjonen da han holdt meg fast. Den intense følelsen av å bli forådt av en man trodde at man kunne stole på. Blåmerkene jeg hadde i ettertid, bare på steder der de kunne skjules med klær. Det hadde han sørget for. Mine egne tilbakeblikk er flettet inn med bilder av et barn jeg aldri har truffet, et barn jeg aldri vil få treffe.

And then I’ll cry so hard to these sad songs, and the words still rings, once here, now gone. And they echo through my head every day, and I don’t think they’ll ever go away

Jeg hører på Tori Amos, Azure Ray, Nick Drake. Musikken jeg oppdaget det året, de samme sangene jeg spillte om og om igjen. Den tar meg tilbake til de dagene jeg slet så hardt med å komme meg gjennom. Hver eneste en av de vekker de samme gamle følelsene. Kanskje er jeg gal som bevisst oppsøker noe jeg allerede vet vil gjøre vondt. Men det er det eneste jeg har igjen av de jeg mistet i september for så mange år siden. Jeg husker ordene han sa. Ordene jeg sa. Og mest av alt ordene jeg lot være å si. Ordene og følelsene det var så uendelig viktig for meg at ingen fikk vite om. Jeg vet fremdeles ikke hvorfor. Hvorfor jeg gjennom hele oppveksten, og spesielt i de månedene var så oppsatt på at ingen skulle vite at noe var galt. Hvorfor jeg som 4-åring var redd for at noen skulle få vite om marerittene mine. Hvorfor jeg som 6-åring var livredd for at noen skulle vite at jeg så ting som jeg allerede visste at ikke var der, som det var helt umulig at kunne være ekte. I ettertid forvirrer dette meg. Det skremmer meg. Og jeg blir så lei meg når jeg tenker på hvor mye lettere de årene kunne vært om jeg bare lot noen hjelpe meg. 

So we’re speeding towards that time of year, to the day that marks that you’re not here

Det hender stadig at jeg får perioder med depresjon i andre måneder, andre uker og dager av året. Det er tross alt en del av det å være bipolar. Men de kan ikke sammenlignes med det som skjer med meg i september. Andre depresjoner har vært sterkere, mer alvorlige. De har slått meg ut i månedesvis, gjort meg sengeliggende og fullstendig hjelpesløs i perioder. Den som kommer nå er annerledes. Jeg fungerer, til en viss grad. Jeg kommer meg ut av senga hver dag, som om jeg sover lite og dårlig. Jeg kan være litt sosial, jeg kan smile og le, og det er ikke den falske og påtatte latteren jeg tvinger ut av meg i de andre depresjonene. På en måte er denne mindre alvorlig. Men den er så utrolig smertefull. Vanlige depresjoner slår deg ut på en annen måte, fjerner alle følelser du har. Gjør deg tom. I september blir følelsene heller forsterket. De er ikke der hele tiden, men når de først kommer er alt jeg kan gjøre å gjemme meg under et teppe og vente på at det skal gå over. Hun er der i underbevisstheten min hele tiden. Barnet jeg mistet, i september for 12 år siden. Kanskje blir det feil å si at jeg mistet henne. Det var jo frivillig, jeg valgte aborten selv. Men det var ikke et valg, ikke egentlig. Det føltes ikke som et valg. Hva annet skulle jeg gjøre? Jeg var 16 år og hadde blitt voldtatt. Hvordan skulle jeg ta vare på et barn, jeg som måtte kjempe så hardt bare for å holde meg selv på beina? Dessuten, hvis jeg beholdt barnet ville jeg måtte fortelle folk at det hadde skjedd, at noe var galt, at jeg var så ødelagt. Det føltes ikke som et valg. Jeg mistet henne. Og det var min egen feil, iallfall var det det jeg fortalte meg selv hver dag. 

I’ll just sit and stare at my deep blue walls, until I can see nothing at all

Kanskje er det nettopp derfor jeg gjør dette mot meg selv hvert eneste år. Jeg vet jo at deler av dette er en selvoppfyllende profeti. At litt av grunnen til at dette skjer i september hvert år er fordi jeg forventer at det skal gjøre det. Jeg er fullt klar over at jeg mest sannsynlig kunne kommet meg ut av det, hvis jeg gikk litt mer inn for å bearbeide det. Men en del av meg vil ikke. Jeg oppsøker disse følelsene, hvert eneste år, hver september, fordi det er det eneste jeg noensinne vil ha av henne. Datteren min. Hun ville vært 11 år gammel nå. Jeg ser henne overalt, jeg tar meg selv i å studere barn på den alderen. Jeg lurer på hvordan hun ville vært, hvordan hun ville sett ut. Om hun ville lignet på meg eller på ham. Det sistnevnte vekker alltid opp igjen vissheten om at jeg valgte riktig. Hvor smertefullt det enn er. Hvordan skal man komme seg over et overgrep om man hver gang man ser sitt eget barn blir minnet på monsteret som ødela deg? Jeg valgte rett, jeg vet det. Innerst inne visste jeg det da også, men jeg savner henne. Hun er med meg hele tiden. Jeg kommer alltid til å elske det barnet.

I think I’ll want to be alone, so please understand if I don’t answer the phone

Jeg gråter nå. Jeg gråt i natt, jeg vil gråte i morgen. Jeg kommer til å gråte i september neste år. Det er alt jeg har, alt jeg kan gjøre. Kanskje er det for å straffe meg selv, for det jeg fremdeles ikke har tilgitt meg selv for. Men mest av alt er det fordi disse tårene, disse minnene, er det eneste jeg noensinne vil kunne gi henne. 

Advertisements

Mitt 2013 (og litt 2012)

desember 26, 2013

Det var denne tradisjonen, da. Den jeg glemte i fjor. Jeg har oppsummert 2007, 2008, 2009, 2010 og 2011… men i fjor ble alt bare tull. På den tiden jeg skulle ha satt meg ned med det var alt bare teit. Jeg var deprimert, ikke veldig alvorlig (ennå) men mer av den hele-verden-suger-og-jeg-vil-bare-gråte-men-hvis-jeg-bare-ignorerer-det-lenge-nok-vil-det-gå-over-av-seg-selv typen. Den typen som gjerne har en konkret årsak. I dette tilfellet det faktum at jeg plutselig hadde stått uten sted å bo og dermed måtte flytte tilbake til Rakkestad. Noe som ikke var helt optimalt. Så det ble ingen oppsummering av 2012.  Derfor, siden jeg nå uansett sitter her i tilbakeblikkmodus tar jeg med litt derfra også, uten at det får et helt innlegg for seg selv. 2013 har vært veldig spesielt, med en ekstrem berg-og-dalbane av humørsvingninger.  Jeg var dypere nede enn jeg har vært på årevis, og mer sprudlende lykkelig enn jeg kan huske å ha vært på lenge, om noen gang.  Jeg har både ledd og grått så masse at man ikke skulle tro de to begge kunne få plass i det samme året. Det har blitt litt mye. Men jeg er her fortsatt, mer eller mindre oppegående, og definitivt på vei til å bli mitt i utgangspunktet veldig optimistiske meg igjen. Det ordner seg, det gjør jo alltid det. På en eller annen måte.

For et år siden var jeg som sagt relativt hjemløs. Det var ikke en god vinter. Jeg hadde allerede vært i Rakkestad i et par måneder, men det var i januar 2013 at ting virkelig begynte å skli ut. Det kom ikke som noen overraskelse på noen. Jeg hadde flyttet i midten av oktober, men rett etter det kom jo november, og ting går som regel fint i november. NaNoWriMo, og alt det fantastiske som følger med.  Deretter fulgte en uke på Gran Canaria, og så var det plutselig jul. Det var først i januar at virkeligheten slo til. Jeg følte meg fanget, brutalt slengt tilbake til det livet jeg flyktet fra da jeg var 17. Jeg husker at jeg leste Furuset, den nyeste boka til Linn Strømsborg. Jeg elsket den boka, men kanskje var det dumt av meg å lese den akkurat da. Bokas hovedperson Eva flytter også hjem til foreldrene, hjem til fortiden sin. I utgangspunktet var det en perfekt match, jeg tenkte at dette var jo den perfekte boka for meg. Men i motsetning til Eva fant ikke jeg tilbake til noe gammelt nettverk, eller noe gammelt liv jeg kunne gjennoppta. De få personene jeg har noe kontakt med fra Rakkestad bor jo ikke der lenger. Ikke at det var veldig mange i utgangspunktet. Det å lese den boka akkurat da gjorde at min mangel på nettverk ble så mye virkeligere. De tingene jeg egentlig prøver å ikke tenke på når jeg er i den tilstanden ble plutselig spikret opp på innsiden av øyelokkene mine. Det ble virkelig, og det ble akutt. Jeg tok noen turer til Oslo i løpet av måneden, jeg så Les Miserables på kino og Lindsey Stirling på Parkteateret, men så kræsjet jeg i slutten av måneden. Vi innså nøyaktig hvor dårlig det gikk for meg å bo i Rakkestad, og begynte å sende ut meldinger til alle vi kunne komme på som kunne vite om noen leilighet til leie. Den 30. kom den reddende meldingen om at det fantes en på Nordstrand, hos venner av familien.

Den første tirsdagen i februar 2013 reiste vi for å hilse på familien Bjerkrheim, og for å se på leiligheten. Det er nesten ufattelig at ting gikk i orden så fort, og så godt. Allerede den kommende helga flyttet jeg inn i det som kanskje er den koseligste leiligheten jeg har hatt. Jeg var tilbake i Oslo, og kunne være kjempesosial igjen. Det hjalp. Jeg kom meg sakte men sikkert på beina igjen. Jeg feiret bursdagen min tre ganger på en dag. Først kake og kaffe med Jørgen, så kino med Susanne (Life of Pi) og så middag hos Silje. Det var en god dag. Den samme uka så Silje og jeg Beth Hart på Rockefeller. Den dama er rå. (Februar 2012 var litt mer dramatisk. Etter å ha vært plaget av litt hodepine og og lett svimmelhet i noen uker, fikk jeg plutselig kraftige anfall. Jeg fikk kraftig hodepine, og ble så svimmel at jeg ikke kunne stå oppreist, dette kunne vare i over en time, noen ganger to. Rett etter bursdagen min fikk jeg et så kraftig og langvarig anfall på skolen at de ringte etter en ambulanse. Jeg våknet opp på legevakta, men de fant ikke ut noe konkret. Jeg ble sendt hjem, med streng beskjed om å oppsøke lege om det skjedde igjen. Det gikk ikke mange dagene før jeg var tilbake på legevakta. De sjekket litt uten å finne noe, men denne gangen sendte de meg videre til sykehuset. Jeg tilbragte en uke på Ullevål, med alle mulige slags tester man kan ta. De fant ikke så mye relevant. De fant noen flekker i hodet mitt da de tok MR, så det ble litt bekymring rundt det, men det viste seg å ikke være noe farlig. Små betennelser, visstnok. Jeg syntes at det hørtes litt merkelig ut at jeg kunne ha en haug betennelser i hodet mitt uten at det var noe farlig, men med tanke på at et tosifret antall leger var enige om dette konkluderte jeg med at det kom til å gå fint. Siden det ikke ble funnet noe skummelt på noen av prøvene ble det bestemt at vi skulle prøve å trappe ned på noen av medisinene jeg går på. De er jo ganske sterke saker, og dosene jeg er på er veldig høye, så de mente det kunne være der problemet lå. Med unntak av noen mildere episoder har det ikke skjedd noe mer etter det, så vi antar at saken er løst.)

I begynnelsen av mars 2013 gikk Vero og jeg på en førpremiere av The Place Beyond the Pines. Den var forsåvidt bra den, og hallo, Ryan Gosling, men jeg ble sittende og fundere på om det finnes noe navn på det motsatte av en feel-good-film. Ingen hadde det bra i den filmen, alt var bare kjipt. Senere i måneden kom mamma og tante Mona på besøk, og det ble litt shopping og en film- og vinkveld. Det var mye koseligere. Det var Emerganza Festival på John Dee, og jeg traff Karl Martin, som jeg ikke hadde sett på over 10 år. Ellers var det mye sporadisk sosialisering, noen seriekvelder med Jostein, en filmkveld her og der, og noen øl med den ene og den andre. Sånne små ting som gjør at hverdagen er verdt alt det kjipe man få slengt i fleisen. (I mars 2012 var det mye av det samme. Jeg så The Best Exotic Marigold Hotel på kino tre ganger, og The Hunger Games en gang. Dessuten var det en 90-talls fest på Godlia. Jeg kjørte grunge-looken, med revna olabukse, Nirvana t-skjorte og en rutete skjorte utenpå. Ellers var det mye Spice Girls på gang. En god kveld, med andre ord.)

april 2013 spiste jeg masse is på Ben & Jerry’s med Harald, den 9. var det til og med Free Cone Day. Det er et snasent opplegg, gratis is liksom. Gratis Cherrry Garcia, det blir jo nesten ikke bedre. Hiro fyllte 6 år. Vi skulle egentlig ha en ordentlig barnebursdag, med partyhatter og boller og brus, men jeg ble syk den dagen. Jeg tror ikke Hiro lot merke til noe. Ellers var det filmer og serier og kaffe og øl, og et par skrivemøter der vi ikke egentlig skrev så mye, men hadde det sabla gøy likevel. Det var mye pusling med diverse Doctor Who leker, og endel leking med Plot Machine på Script Frenzy. Jeg har fortsatt planer om å skrive denne boka:

plot machine

plot machine

(I april 2012 så jeg The Hunger Games en gang til, og så Titanic på kino med Miriam. Det var litt artig hvordan hele kinosalen snufset i kor. Ellers skjedde det lite.)

mai 2013 var jeg enten fryktelig dårlig på å notere ting i kalenderboka mi, eller så skjedde det bare veldig lite. Jeg vil gjette på en blanding av de to. Jostein og jeg hadde en filmdag i begynnelsen av måneden, og så var det vår årlige spasertur i sentrum på 17. mai. Som vanlig ble det ført statistikk på nordlendinger. I år ble det observert 134 blå og 64 grønne. (2012: 118 blå, 43 grønne). Det var Grand Prix fest hos Vero, med kjoler, tiaraer og dansing. Det var en fest på Godlia, og den vanlige flommen av øl og kaffe med alle de bra folka jeg er så heldig at jeg har i livet mitt. (I mai 2012 ble Jostein og jeg med mamma og pappa på båttur. Det var 9 grader i vannet da vi badet, og det begynte å hagle da Jostein klatret opp stigen. Vi kjøpte årskort på Naturhistorisk Museum… som vi bare brukte den ene gangen. I tillegg jobbet vi, Jostein og jeg altså, med kartet som hører til den bokserien jeg har jobbet med i november de siste årene.)

juni 2013 var det mer action. Håret mitt ble skikkelig, skikkelig rødt, og jeg ble skikkelig, skikkelig forelska. Jeg traff Brian på en fest hos Silje, og alt endret seg. Jeg hadde helt glemt hvordan det føles å falle så hardt. Det var en god måned på kjærlighetsfronten ellers også. Foreldrene mine hadde 30-års bryllupsdag, og i den anledningen hadde jeg laget i stand en overraselse for de. I løpet av flere måneder hadde jeg samlet inn bilder og hilsener fra familie og venner, samt taler og bilder fra bryllupet deres. Resultatet ble en bok full av bilder og minner. Og best av alt; de hadde absolutt ingen mistanke om at noe hadde foregått bak deres rygg. Det var herlig! Ellers… juni handlet om Brian, kjærlighet og lykke. (juni 2012 var relativt begivenhetsløs helt frem til slutten. Da var da Silje og jeg dro til Belgia sammen for første gang. Vi fløy nedover den 27., og så var alt bare episk. Vi var et døgn i Leuven først, en superkoselig liten by, før vi dro på Rock Werchter. Vi så Pearl Jam. Vi så The Cure. Katzenjammer. Regina Spektor. Garbage. Rise Against. The All-American Rejects, Within Temptation, Blink 182 og The Kooks. Noel Gallagher. Florence and the machine. Kitty, Daisy & Lewis. Det var mildt sagt awesome. Vi avsluttet med et par dager i Brussel, der vi blandt annet oppdaget den mest awesome baren noengang, og absint.)

juli 2013 dro vi tilbake til Belgia. Denne gangen hadde vi avansert fra 2 til 5 festivaldeltagere. Vi utvidet med et par ekstra dager også, for å gjøre det ordentlig. I Leuven spontanshoppa alle hvert sitt pop-up telt, mitt har svart og hvitt ku-mønster. Vi vasset i gjørme for å komme inn til campingområdet på festivalen, men det var strålende sol resten av tiden vi var der. I år så vi All Time Low. Green Day. Gogol Bordello. Vampire Weekend. The Script. Ke$ha. Stereophonics. Nick Cave & The Bad Seeds. Band of Horses. 30 Seconds to Mars. Depeche Mode. Editors. Of Monsters and Men. Vi dro til Brussel denne gangen også. Tilbake til den samme fantastiske baren, i tillegg til at vi fant en fantastisk en til. Vi dro på et tegneseriemuseum. Men for meg var det minst like fantastisk å komme hjem igjen. Der ventet Brian på meg. Og mitt livs beste sommer. Øl og kjærleik. Og en hel haug med nye venner. Det var episk.

2013-07-07 13.36.41

August 2013 fortsatte bare der juli slapp. Øl og kjærleik, øl og kjærleik. Jeg var lykkelig. Litt for lykkelig, viste det seg. Jeg suste avgårde i en sprudlende hypoman rustilstand, og brukte altfor mye penger i både juli og august. Ikke alt gikk bra da, i midten av august klarte jeg helle kokende vann på foten min, og fikk heftige brannsår.  Det er det vondeste jeg har gjort noen gang. I tillegg fikk jeg infeksjon i det, som gjorde at den ene foten plutselig var mye større enn den andre. Men det gikk greit, jeg var lykkelig! Jeg humpet på krykker på Rockefeller for å se Oslo Ess, og det gikk egentlig helt fint. Så lenge ingenting kom nær foten. Da en mann på trikken klarte å tråkke på den føltes det som om hele foten revna. Ikke kok foten deres, folkens. Det er dumt. (I august 2012 så jeg 28 stjerneskudd, og fikk se Damien Rice live.)

September er ofte en dårlig måned, takket være traumer og slikt. Det var ikke noen høydare i år heller, selv om alt blir hundre ganger bedre når du har kjærleik i livet. Foten min begynte endelig å bli bedre, mot midten/slutten av måneden slapp jeg bandasjen og kunne gå med sko igjen. Sånt er jo praktisk. Ellers var det lite som skjedde, jeg sto pga mange dårlige dager over veldig mye sosialt som skjedde. Men det var ok, alt var som det skulle være. Jeg var så sosial som jeg klarte å være, og takket være Brian og gode venner gikk måneden egentlig ganske fort.

Oktober er vanligvis en måned jeg er veldig glad i. Marerittene fra september slipper taket, høsten har kommet på ordentlig, og det er tid for å planlegge årets NaNoWriMo. I år gikk det ikke like bra som det pleier. Jeg ble truffet av hva man kan kalle en mental bombe, og plutselig var jeg singel igjen. Helt ut av det blå. La oss bare la det ligge, det gjør for vondt. Jeg rømte til Horten for å besøke Susanne. Den helga var perfekt for meg akkurat da, det var nøyaktig det jeg trengte. Helt i slutten av måneden tok jeg min første tatovering. Litt for å gi meg selv en trøstegave. Jeg hadde forsåvidt hatt planer om å ta denne senere, jeg har en annen jeg hadde tenkt til å ta først, men det slo meg at det var denne jeg trengte mest. (Oktober 2012 var heller ikke noe høydepunkt. Det var da jeg plutselig fikk vite at huset skulle selges, og at jeg dermed måtte flytte. Resten vet dere allerede…).

2013-10-29 17.25.39-2

November 2013 var en reddende engel. Jeg har aldri måttet jobbe så hardt for å holde følge med ordtellingen de første ukene før, men så har jeg heller aldri forsøkt å presse meg selv til å jobbe hardt med intens kjærlighetssorg før heller. Det var vondt. Men jeg klarte det, og jeg holdt det gående. Og da Tone og jeg fikk ideen om å reise til Edinburgh for å se The Day of the Doctor på kino der hoppet jeg bare på muligheten. vi kjøpte flybilletter, og en uke senere dro vi bare. Jeg falt pladask for byen. Og fra det øyeblikket jeg satte foten der hadde jeg ingen problemer med å skrive lenger. Inspirasjonen bare kom. Jeg sprengte de gamle ordkrigrekordene mine i fillebiter, og suste forbi 50 000 en uke før skjema. Jeg skrev meg i mål på den kaféen der Rowling skrev Harry Potter. Det føltes bra. Vi dro på et par skrivemøter mens vi var der, og fikk hilse på de lokale wrimoene. Det var kult. Jeg har store planer om å gjøre Edinburgh til en del av NaNoWriMotradisjonen. Kanskje var det inspirasjonen jeg fikk der, kanskje det var stedet, eller kanskje det bare var lettelsen over å ikke hele tiden tenke på det som gjorde så vondt… men Edinburgh er nå den nye drømmebyen min. Jeg skal flytte dit når jeg blir bestselgende forfatter og rik.

Den første uka i desember dro mamma og jeg til Gran Canaria igjen. Været var ikke like fantastisk som det vanligvis er der nede, men jeg klarte å bli skikkelig solbrent likevel, så jeg skal ikke klage. Det var varmt i vannet, og de siste fire dagene var det knallvær. Vi dro hjem igjen, og så var det plutselig jul igjen. Og nå sitter jeg her, hjemme i Oslo igjen etter å ha vært i Rakkestad noen dager.  Og nå har jeg jammen fått gjort det som har stått på to-do lista mi hele året, og fått skrevet ned en oppsummering av 2012 også. Ikke verst. Dessuten har jeg Sarah Bernard-kaker i fryseren, en boks med Berits Beste på kjøkkenbenken, og en boks med rester etter julemiddagen i kjøleskapet. Ting kunne absolutt vært verre.

2013 er nesten over, det er bare noen få dager igjen. Jeg skal klare det. Og jeg har store planer om at 2014 skal bli episk. Jeg skal se Tori Amos live igjen.  Jeg skal på Rock Werchter igjen, denne gangen kommer Pixies. Jeg skal skrive masse, jeg skal begynne å blogge ordentlig, og jeg skal fullføre noen av de prosjektene jeg har sjonglert en stund nå.  Jeg skal reise til Edinburgh igjen. Jeg skal sannsynligvis til Gran Canaria igjen, og så blir det jul igjen. Og på et eller annet tidspunkt midt oppi alt dette skal jeg finne en måte å lappe sammen hjertet mitt også. Det skal gå bra. Jeg skal finne det perfekte Neil Gaiman sitatet, og Tori Amos også. De blir de neste tatoveringene jeg skal ha, så det blir nok en i 2014 også.

Det ordner seg. Det gjør alltid det.

Ønskeliste!

desember 9, 2013

Etter bestilling. 🙂 Dette er i tilfeldig rekkefølge.

  • Tøfler fra Accessorize
  • Kule sokker (fordi alltid)
  • Printer. En liten en, trenger ikke være med farger.
  • Gavekort på Indiska (De har så mange fine kjoler der nå)
  • Gavekort på Outland (Fordi at hver eneste gang jeg går inn der finner jeg minst 5 nye ting jeg vil ha, og jeg er der OFTE)
  • Bøker:  Song For Eirabu 2: Vargtid – Kristine Tofte, Water for Elephants – Sara Gruen, +++
  • Doctor Who stæsj. Jeg er en vaskeekte fangirl.

…og sikkert masse annet rart. Jeg oppdaterer etterhvert om jeg kommer på mer.

Love is in the air

juli 22, 2013

Ah, så jeg glemte visst å fullføre de to siste reisebrevene mine. Mens jeg fremdeles var på festivalen, og de dagene i Brussel, var jeg jo opptatt med å gjøre de tingene reisebrevene ville handlet om. Og etter at jeg kom hjem har jeg vært… distrahert. Mildt sagt.

La oss begynne med den siste delen. Det er den jeg liker best selv. Konserter er awesome, og som nevnt i det siste reisebrevet var konsertplanen for den siste dagen ganske episk. Brussel er en fantastisk by, og dagene der var flotte de også. Vi var blandt annet innom tegneseriemuseet der. Bilder fra den dagen dukker muligens opp når jeg får somlet meg til å poste de reisebrevene. De er nesten klare… Uansett. Vi var innom favorittbaren min også, fantastiske stedet. Men ingenting av dette kunne konkurrere med det faktum at jeg hadde en sånn irsk en som ventet på meg hjemme. Han heter Brian, og han er min. Det er ganske fint.

Vi møttes via felles venner. Det er jo gjerne sånn det skjer. Man dukker opp på en fest, alt er fint og flott, og så står det plutselig noen der. Det første han noengang sa til meg var «Nice to meet you, lass». You had me at «lass». Jeg har jo alltid ønsket meg en ire. Når det er sagt, det er jo ikke derfor jeg liker ham, selv om det er gøy å spøke med at det er det. Hans episke irishness er bare en bonus. En stor og særdeles attraktiv bonus. Men det var øynene hans som gjorde de. Jeg drukner i de hver gang han ser på meg.

«Si noe morsomt» pleier jeg å si til folk når jeg trenger en oppmuntring. Folk flest svarer med en eller annen vits av den typen man gjerne finner i Donaldblader (og det skal man overhode ikke kimse av) eller «eeeeeeh…som hva da?». Brian, derimot, setter i gang med en 20 minutter lang og kompleks historie med tusser og enhjørninger og fantastiske verdener fulle av magi, helt på sparket. Han er litt magisk selv, tror jeg. Min helt egne leprechaun. Det er mye jeg kan si om kjæresten min. Han er 50/50 irsk og norsk. Han jobber som barista, og lager utrolig god mocca. Han er faktisk kjent som moccamannen, har jeg hørt rykter om. Han er så høy at jeg må stå på tærne for å kysse ham.  Han har kule venner, iallfall de jeg har truffet så langt. Han kommer godt overens med mine venner, iallfall de han har møtt så langt. Jeg kan se hjertet hans banke. Han er like glad i øl og rødvin som jeg er, og han har god smak i tillegg. Han er en god del yngre enn meg. Jeg var litt bekymra for akkurat det til å begynne med, men jeg bryr meg mindre for hver dag som går. Jeg liker han, han liker meg, og vi er en god match. Alt annet er urelevant. Så får folk bare få lov til å mobbe meg med at jeg er på barnerov… 🙂 Han er morsom. Han er romantisk. Da jeg kom hjem fra Belgia ble jeg møtt med tente lys og rødvin. Og Marvin Gaye. Så la oss legge til på lista at han er cheesy også. Han er en nesten like ivrig MarioKart-spiller som meg. Score! Han er til og med god. Når han blir engasjert er det så godt som umulig å stoppe ham. Han setter i gang med en nærmest uendelig rant, og det går ikke egentlig an å få han til å holde kjeft før han er ferdig. Det er ganske søtt, akkurat det. (Kremt. Jeg mener selvfølgelig barskt og manndig osv osv)

Nå hadde det vært skikkelig fint å legge til et sånt se-så-søte-vi-er-sammen bilde av oss. Det finnes et skikkelig fint et, det er bare ikke jeg som har det. Men dere skal få se så fort jeg får tak i hun som har det. Frem til det får dere bare stole på meg når jeg sier at han er skikkelig fin.

Reisebrev 3

juli 6, 2013

Vi er på tredje dagen med konserter, og jeg må si at jeg er himla fornøyd så langt. Green Day ga meg min aller beste konsertopplevelse noensinne. Merkelig nok skjedde dette før bandet i det hele tatt hadde kommet seg på scenen. Mens man venter på at en konsert skal starte spilles jo musikk i bakgrunnen. Bohemian Rhapsody kom, og plutselig begynte hele folkemengden å synge med. Halvveis i allsangen begynte alle lysene på scena å bli med på leken også. Jeg har blitt fortalt at Green Day har satt i gang sånt som dette før, men uansett hvor planlagt det måtte være er det noe magisk med rundt 50 000 mennesker som gauler ut Bohemian Rhapsody. Det var episk.
Selve konserten var også super. Så bra at vi ikke klarte å komme oss avgårde tidlig nok til å rekke Sigur Ros. Akkurat det var jo litt leit, men det er jo ofte sånn at man må prioritere litt når man er på festival. Man rekker ikke å få med seg alt.

Vampire Weekend var herlig. Jeg hadde aldri hørt de før, men jeg erklærer meg herved som fan. Spesielt av dansingen til bassisten. The Script traff meg også midt i blinken. Jeg trodde ikke at jeg hadde hørt noe av de heller, men omtrent annenhver sang fikk meg til å gå «åååååja! Er de de som har denne?). Uansett, awesome konsert.

Konserten med Ke$ha var akkurat så kul som jeg hadde håpet på. Jeg er ikke akkurat superfan av musikken hennes, men det var er sabla bra show. Det var en eneste lang fest, ca en time hvor man bare gikk amok på et dansegulv. Nøyaktig hva vi forventa. Jeg hadde derimot ikke forventa at hun faktisk skulle være så flink til å synge.

I dag er det litt roligere. Har nettopp vært og sett Stereophonics nå. Veldig bra, selv om jeg ikke fikk yndlingssangen min. Ellers er det egentlig ikke annet enn Nick Cave & the bad seeds jeg skal se i dag. Rammstein spiller sent i kveld, og det kan vel hende at jeg titter innom, men jeg tror ikke jeg gidder mer enn det.
I morgen, derimot! Gogol Bordello, Band of Horses, Of Monsters and Men, Thirty Seconds to Mars, Depeche Mode og Editors! Det blir en bra (men travel) dag.

Nå må jeg gå og kjøpe mer solkrem før jeg svir helt bort.

Reisebrev 2

juli 4, 2013

Bagen/sekken (jeg har en som er begge deler. Den er en god ryggsekk, men den har hjul også. Man kan trekke et slags lokk over ryggstoppene sånn at den blir en trillebag om man vil det. Noe som er sabla praktisk når man skal farte rundt på flyplasser.) dukket opp til slutt, akkurat i tide til vi skulle dra. Vi klarte til og med å få med oss alt stæsjet vårt på festivalbussen. Ettersom vi alle sammen spontanshoppa både telt og campingstoler og fancy plastvinglass og en haug med vimpler er det ganske imponerende. De bussene er veldig, veldig fulle. Vi hadde jo den fordelen at vi har xl-billetter (som blandt annet vil si at vi får tilgang til campområdet et døgn før alle andre), så det var ikke fuuuuullt så stappfullt som det kunne vært.

En veeldig lang og tung kø i gjørmebad senere fant vi oss det perfekte campstedet vårt, slo opp teltene (noe som er veldig veldig gøy med de nye. «Flopp» sier det, og så har du et telt.) og begynte dekoreringen. (Det kommer en egen post med bilder når jeg kommer hjem). Campen vår er den koseligste på hele området. Og ku-teltet mitt gjør den veldig lett å finne. Riktignok har noen allerede stjålet den nye campingstolen min, men sånt må man jo bare leve med.

Selve festivalen begynte for litt over en time siden. Første band ut var All Time Low. Jeg har ikke noe som helst forhold til de fra før av, men de var ganske kule. Jeg tror jeg hadde forgudet de da jeg var 16-17’ish. Det var en fin konsert. 🙂

Vi 5 (vi har fått et medlem til siden forrige reisebrev) har splittet opp litt nå for å gå to ulike konserter. Jeg har planer om å titte innom både Vintage Trouble og The Black Angels. Og Balthazar. Så går det videre i kveld med Vampire Weekend, Biffy Clyro og Bloc Party, før alt tar helt av med Green Day og Sigur Ros. 🙂 Det blir en bra kveld.

Jeg koser meg. Vi er en bra gjeng i år, vi har en sabla fin camp, og selv om line-up’en ikke er like urealistisk episk som den var i fjor er det fortsatt mye å glede seg. Og Rock Werchter er virkelig en fantastisk koselig festival.

Når det er sagt, jeg gleder meg faktisk litt til å komme hjem også. Det er en sånn fin person jeg savner. En awesome en. Så selv om jeg kommer til å nyte hver jævla dag jeg har her i Belgia gruer jeg meg ikke til at det skal ta slutt sånn som jeg gjorde i fjor. Verden er ganske fin sånn. 🙂

Reisebrev 1

juli 2, 2013

Det er tid for festival igjen! Og med festival mener man 2 dager i Leuven, 5 dager i Werchter og 3 dager i Brussel. Så strengt tatt er bare halvparten av ferien festivalrelatert. Men Belgia er fir awesome til at man kan dra hjem igjen med en gang.

Vi fikk ikke akkurat tidenes beste start. Av oss 4 som er her fikk bare 2 av oss bagasjen etter at vi landet på flyplassen i Brussel. Jørgen og jeg ble stående tomhendt. Ettersom vi bor på hostel stakk Silje og Solveig i forveien for å sjekke inn, mens Jørgen og jeg koste oss i den 2 timer lange køen. Før vi fikk beskjed om at de ikke har noen som helst anelse om hvor sekkene våre er, men de skulle ringe hostellet når de fant de. Veldig betryggende. Toget til Leuven gikk selvfølgelig rett foran nesa på oss, så vi fikk kose oss med å vente i 40 minutter til.

I dag har vi spontanshoppa telt. Av pop-up typen. Man bare slipper det på bakken, så slår det seg opp selv. Mitt har ku-mønster. De var billige. Vi klarte ikke å la være. Så nå har jeg et veldig fint og praktisk ku-telt.
Leuven er en fantastisk koselig liten by. Vi forelska oss i stedet i fjor, så i år slang vi på en ekstra dag her sånn at vi får utforsker litt ekstra. Og drukket mer øl.
Jeg skal definitivt ta noen dager her når jeg stikker på interrail neste sommer.

På bagasjefronten har vi nettopp fått en liten forbedring. Sekken til Jørgen er funnet, og er på vei til Leuven nå. Min derimot er fremdeles sporløst forsvunnet. Halleluja. Det hadde vært sabla praktisk å ha den før vi stikker til festivalområdet i morgen. Ellers er det ikke annet å gjøre enn å gå på shopping her i Leuven.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg er snart nok til å ha alle medisinene i håndbagasjen. Hvis ikke hadde dette blitt en veldig, veldig kjip ferie.