Skip to content

mind the gap

april 24, 2010

Jeg ser for meg innsiden av hodet mitt som et digert spindelvev, med tråder som strekker seg på kryss og på tvers så tett i tett at det hele nesten ser ut som et garnnøste. Fullt av tråder i alle verdens farger. Hver tråd en en følelse, en tanke, et konsept som ofte kun gir mening dersom den er knyttet til alle disse andre trådene. De fleste trådene ville vært håpløst fortapt om de sto alene. Hodet mitt er et eneste stort kaos av følelser, de fleste har jeg ikke rukket å ta tak i ennå, mens noen få har blitt fargekodet og sortert inn i et katalogiseringssystem som er altfor forvirrende og komplisert til at jeg noensinne ville klart å forklare det for meg selv. Hver tråd lever sitt eget liv, uavhengig av hva jeg måtte ha lyst til å føle. Hodet mitt er et eneste stort følelseskaos. Deler av dette kaoset kan selvsagt forklares med det faktum at jeg er bipolar. Man er jo gal. Men selv nå som jeg er behandlet og medisinert, og nesten bemerkelsesverdig normal, har jeg fremdeles inntrykk at jeg har unormalt dårlig kontroll over følelsene mine. Jeg var ikke engang klar over at man kunne kontrollere følelsene i det hele tatt, før noen fortalte meg at jeg var dårlig på det.

Noen av trådene ligger i skyggen av andre, og er ute av syne. De plager ingen, ikke ennå. Kanskje vil de aldri gjøre det. Kanskje vil de vise seg å bare være en litt merkelig kjærlighet til noe. Som trådene som dukket opp og fortalte meg at humler var noe av det søteste i verden, eller at pistasj er den beste isen. Kanskje med unntak av cookies & cream. Kanskje vil de vise seg å være harmløse, eller aldri vise seg i det hele tatt.

En tråd kommer surrende frem i lyset med jevne mellomrom, og etterlater seg alltid et lite tomrom når den trekker seg tilbake i skyggen. Denne følelsen dukker som oftest opp i februar, ofte tvinnet sammen med tråden som forteller meg at jeg har blitt eldre, igjen. Enda et år, og jeg har fremdeles ikke gjort noe. Tråden jeg snakker om er en svært dominerende en, noen ganger nesten lammende. Følelsen av at jeg ikke er. At jeg er mangelfull, at jeg ikke er der jeg burde være. At jeg befinner meg et sted utenfor min egentlige livslinje. Det er en vanskelig følelse å beskrive, noe som forøvrig stemmer godt med selve følelsens kjerne. Det er som å plutselig se på livet sitt fra utsiden, og oppdage at man har fallt av karusellen, og ikke lenger beveger seg forover. Det kan minne litt om å skrive på silkearkene, om man skal ty til en steinermetafor. Denne følelsestråden kom snikende igjen i dag, idét jeg kommenterte at jeg var 6 år eldre enn Maren. For jeg føler meg ikke gammel i det hele tatt… jeg føler meg så uendelig langt fra å være voksen. Det er 6 år siden jeg skulle ha vært russ, og jeg er fremdeles ikke ferdig med videregående. Forhåpentligvis skal det ordne seg i løpet av det kommende året, men tanken var likevel lammende da den slo til. Jeg har ikke egentlig et veldig stort problem med at jeg henger etter på skole/jobb området. Jeg har forlengst forsont meg med at jeg er syk, og at jeg har måttet ta noen omveier. Det er helt greit. Tråden har ikke lenger noen makt over akkurat det. Det er mer alle de andre tingene jeg bare ikke har gjort. Jeg synger nesten ikke lenger, og jeg har ikke skrevet noe på ukesvis. De to tingene jeg har identifisert meg mest med, de eneste to områdene jeg har følt at jeg har et visst overtak på. To av de tingene jeg elsker høyest. Og jeg bare… gjør det ikke lenger. Mer enn noensinne føles det som om jeg har fallt av karusellen, at jeg bare sitter her og ser på at alle andre snurrer seg oppover mot noe. Jeg er ingenting. Og det er en av de mest deprimerende tankene jeg har. Jeg er satt på pause, og det føles som om alle andre suser forbi. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg sluttet å synge, hvorfor jeg sluttet å skrive… jeg var ikke engang bevisst på at jeg gjorde det. Og nettopp det er det skumleste av alt. For om jeg ikke har de to tingene har jeg ingen anelse om hvem jeg er.

Jeg har blitt en tilskuer. Og  tanken på å skulle ta skrittet opp på karusellen skremmer vettet av meg. En redsel som bare såvidt er overskygget av frykten for å skulle bli værende på sidelinjen.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: