Skip to content

Hvil i fred, Obelix og Lilo

april 27, 2010

Våren 2005 tok jeg kontakt med en koselig familie på andre siden av Sverige, som drev med oppdrett av Bengalkatter. Det var muligens en smule mani inne i bildet , men hovedsakelig var det fordi jeg på det tidspunktet hadde behov for en litt mer allergivennlig katt. Etter en måned med mailing frem og tilbake ble det avklart at jeg skulle kjøpe Obelix. På det tidspunktet var Obelix bare noen få uker gammel, men det var allerede tydelig at han ikke kunne «brukes til noe». Flekkene hans var nemlig feil vei, og de var ikke markante nok. Ettersom han dermed ikke oppfyllte rasekravene ble han solgt utelukkende som kosekatt, og gikk derfor for under halvparten av prisen søsknene hans gikk for. Han kostet jo bare 6000 svenske kroner. Pluss forsikring, kastrering osv selvsagt. Siden han var så liten måtte jeg selvfølgelig vente noen uker før jeg fikk hente ham, men siden oppdretterne sendte meg ukentlige mailer med bilder av ham var det nesten bare koselig. (Innen tiden for å hente ham kom hadde jeg ikke lenger behov for en allergivennlig katt, men det var ikke relevant lenger. Jeg hadde kjøpt meg en leopard!!). Jeg var, ikke veldig overraskende, omtrent dirrende av energi når tiden endelig var inne. En dag i midten/slutten av juni, tror jeg det var. Stein Jone og jeg lånte mamma & pappas bil, og kjørte på tvers av Sverige. Synet av de tre (eller var det fire?) små bengalene er sannsynligvis noe av det søteste jeg noensinne har sett).  Turen tilbake var mye morsommere, med en pipende pus på fanget.

Baby Obelix!

Obelix og jeg bodde i en liten og koselig kjellerleilighet på toppen av Kjelsås, med døra nøyaktig 1,5 m fra nordmarka. Ikke at det gjorde noen forskjell for Obelix, han var utelukkende innekatt, etter ordre fra oppdretterene. Jeg var litt skeptisk til dette i utgangspunktet, men etter å ha blitt litt bedre kjent med pusen kom jeg til konklusjonen at det nok var til det beste. Obelix var nemlig en usedvanlig sosial liten gutt. Noe som er fint nok i seg selv, men ikke så innmari praktisk når man kombinerte det med et nesten ikke-eksisterende overlevelsesinstinkt. Han så tydeligvis ikke forskjellen på å skulle hilse på en liten frosk i veikanten, og å hilse på naboens veldig sinte rottveiler. Jammen godt han gikk med sele på seg… Obelix var en spesiell katt på mange områder. Han var ekstremt pratsom, og som nevnt innmari sosial, så jeg ble vekket av han i 5 tiden hver morgen. Ofte ved at han slapp den lille blå lekeballen sin på nesa mi. Han var litt som en hund på det området, noe av det morsomste han visste var å løpe etter ballen for å hente den tilbake til meg. I motsetning til de fleste andre katteraser er Bengalene svært glade i vann. Noe som sannsynligvis henger igjen fra leopardforfedrene deres. Obelix var ikke noe unntak her. Han fulgte ofte etter meg inn i dusjen, og var overlykkelig når han fikk lov til å «hjelpe meg» med å vaske opp. I tillegg hadde han en egen badebalje på badegulvet, full av vann og en par colakorker. Han kunne sitte i evigheter å plaske oppi der.

Han var innmari kosete også, en av de mest kosete kattene jeg har kjent (og etter et år på kattehuset har jeg kjent ganske mange…). Og selv om den var «defekt» var pelsen hans virkelig fantastisk. Bengalene har veldig kort, og veldig silkeaktig pels. Med glitter i. Gullglitter. Snøbengalene, moren hans var det, har sølvglitter.

Sosial som han var, ble jeg etter bare et par måneder nødt til å skaffe en katt til. Sara ble plukket opp på kattehuset, en virkelig vettskremt liten kattunge. Hun smeltet meg i senk i det øyeblikket jenta som var på vakt fortalte meg at alle de andre kattungene var reservert, men at ingen ville ha Sara fordi hun var så redd. Hun og søsteren var nemlig blitt mishandlet som små. Funnet i en pappeske under et uthus, begge med brukne ribbein og en intens frykt for menn og føtter…det var jo ikke snakk om at jeg klarte å la henne være igjen der da! De første tre ukene var det krig mellom kattene, de holdt meg våken om nettene ved å slåss under senga. Jeg hadde nesten gitt opp at dette skulle gå bra, da jeg plutselig sto opp en morgen og fikk se at de sto tett-i-tett og spiste fokost. Plutselig var de blitt bestevenner. I den grad man kan kalle henne en venn… Sara er nemlig en skikkelig terrorkatt. Hun ventet til han hadde sovnet i kontorstolen min, før hun hoppet opp bakfra, holdt ham fast mellom sprinklene på stolen, og beit han i øret. Og pilte avgårde og gjemte seg før han fikk samlet seg nok til å skulle ta igjen. Sara bor nå hos foreldrene mine, og tilbringer tiden med å terrorisere gamlekatten Doffen.

Obelix var den kuleste katten jeg noensinne har hatt. Det er skikkelig slemt å si det, men jeg hadde byttet ut mine nåværende katter uten å nøle om det kunne gitt meg Obelix tilbake. Han var verdens kuleste, tøffeste og søteste katt, men han fikk bare leve i 9 måneder. Og den siste måneden var han knapt Obelix lenger. Obelix fikk FIP, et 100% dødelig virus. Han sluttet å spise, og raste nedover i vekt. Den siste uka måtte han mates, og vann måtte sprøytes inn i munnen hans for at han skulle få i seg nok væske. Den tidligere så glitrende pelsen hans ble matt og ekkel, han fikk diaré og feber, og ble så slapp at han knapt orket å bevege på seg i det hele tatt. Han kunne ligge 1 meter fra matskåla, uten å være i stand til å komme seg dit selv. Flere ganger nåtte han til dyrlegen for å tappe ut en tyktflytende gul væske fra buken hans, før de omsider kunne stille diagnosen. 5. januar 2006 tok vi ham til dyrlegen for siste gang. Jeg klarte ikke engang å være med dit…

Det er over 4 år siden han døde, og fremdeles gjør det like vondt å tenke på det. Minnene kommer tilbake hver gang jeg ser en kattunge, hver gang jeg er innom eller går forbi et dyrlegekontor, hver gang jeg ser bilder av en leopard. Å være i nærheten av andre syke katter gjør intenst vondt. Lilo, en av kattene til et par nære venner av meg døde i går, etter å ha vært syk en god stund. Hun hadde nyresvikt og diverse annet, og orket knapt å gå mot slutten. Det var akkurat som å se de siste ukene av Obelix igjen. Dette er ikke noe jeg unner noen.

Obelix var terapi for meg. Det var et bevisst valg å skaffe seg en katt på det tidspunktet, dette var mitt første forsøk på å klare meg selv. Jeg var 18 år, og flyttet alene til Oslo fra et bittelite sted ute på landet. Jeg var vettskremt, og Obelix ga meg noe å komme hjem til. Takket være han føltes den lille leiligheten litt mer som hjemme. Jeg var ikke alene likevel. Å miste Obelix var som om noen trakk bort et teppe under føttene mine, og jeg sto på helt bak bakke igjen. For en liten stund var han det beste i livet mitt. Jeg savner ham så sinnsykt…

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: