Skip to content

Når kjærligheten ikke er nok…

juni 2, 2010

Jeg har alltid vært en sånn som står beinhardt på at kjærligheten kan overvinne alt. At dersom man bare står sammen, dersom man bare elsker hverandre høyt nok, vil det ordne seg til slutt. Vil alt ordne seg til slutt. Alt jeg har opplevd så langt i livet har vært med på å bygge opp under denne påstanden. Jeg har opplevd mareritt på mareritt, jeg har gjennomlevd angrep fra innsiden av mitt eget hode, men ting har alltid ordnet seg igjen. Gang på gang har kjærligheten kommet og løftet meg opp igjen. Akkurat som magi, har kjærlighet fått alt det vonde til å virke mindre farlig, mindre skremmende. Kjærligheten har holdt meg gående, gjennom alt.

For bare ca 10 min satte han seg i bilen og kjørte. I to år har han vært min. Jeg ville aldri gjettet at det bare skulle bli de to. Denne gangen skulle det jo vare… Denne gangen hadde jeg funnet en som forstod meg, en som forstod seg selv. En som faktisk hadde kontroll på seg og sitt. Jeg hadde funnet tryggheten selv. En som kunne elske meg på tross av alle feilene og manglene mine. En som var så perfekt for meg at det nesten virket for godt til å være sant. Da jeg fant Ole virket det som om foreldrene mine (og flere av vennene mine også) pustet lettet ut. Her var en som kunne ta vare på meg, en som var stødig nok til å takle alle mine verste stormer, og i tillegg beskytte meg mot de. Han kunne få meg til å le selv når alt annet virket svart. I to år har jeg følt meg tryggere enn jeg trodde jeg kunne bli. I to år har jeg hatt det skikkelig bra.

For ca to døgn siden tok alt dette slutt. Det er den vondeste samtalen jeg noensinne har vært nødt til å ta. Vi var ikke kompatible. Vi har visst det lenge, at dette kunne skje. Vi visste jo at problemet var der, og at dersom det ikke kunne løses… I teorien visste jeg at det kunne skje. Men det var ikke før for to døgn siden, eller strengt tatt ikke før i går, jeg skjønte hva dette ville innebære. Konklusjonen «da må vi gjøre det slutt» var aldri virkelig for meg. Det var bare en tanke langt i det fjerne, som jeg sannsynligvis aldri ville måtte forholde meg til. Det kom gradvis, snikende på. Problemet ble bare større, og det virket som om det slukte alt annet. Jeg har blitt gradvis mer og mer innadvent, gradvis mer og mer urolig. Mer og mer slik jeg var før Tryggheten kom. Mens Problemet økte i styrke virket det som om alt annet sank. Jeg følte ikke like mye lenger. Kanskje det bare var over? Kanskje vi bare var begynt å vokse fra hverandre? Kanskje det ikke var meningen likevel? Samtalene med Psykologen dreide seg plutselig bare om en ting, og selv om han ville rådføre seg med andre eksperter først virket det som om alt rullet og fallt i den samme retningen.

Jeg trodde jeg skulle takle dette bedre. Men i det øyeblikket forholdet tok slutt, og Problemet strengt tatt ikke var et problem lenger, kom alle de andre følelsene tilbake. Alt det tåka hadde tatt med seg kom frem igjen. Det var ikke før i det øyeblikket han ikke var min lenger, at jeg innså hvor høyt jeg fremdeles elsker han. Hvor stor del av livet mitt han er. Har vært. Skal ikke være lenger. Det var ikke før det var over at jeg innså hvor mye jeg har stolt og støttet meg til den tryggheten han representerte. Og det var ikke før jeg så bilen passere på utsiden av gjerdet jeg innså hvor lang og tung denne sommeren vil bli. Jeg sitter her og skriver nå, hovedsakelig for å hindre meg selv i å kaste meg over mobilen for å trygle han om å komme tilbake til meg. Jeg må ikke. Jeg kan ikke gjøre det. For hvor vondt dette enn måtte være, er det fremdeles den rette løsningen. Det ville endt opp med å knuse meg…

Jeg har hatt kjærlighetssorg før. Men det har aldri gjort så vondt. For denne gangen er sorgen flettet inn i en nyoppdaget sannhet om at jeg tok feil. Kjærlighet er ikke nok. Denne gangen kan jeg ikke trøste meg med at kjærligheten nok en gang vil komme og redde meg på et eller annet tidspunkt der fremme. For dette er ikke et problem kjærligheten kan reparere. Problemet vil være der neste gang også… Og jeg har ingen anelse om når eller hvordan, eller om det i det hele tatt kan løses. Jeg håper det blir lenge til jeg trenger å tenke på det.

Jeg har ingen anelse om hvor jeg skal gjøre av meg nå. Dette er en sorg jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Han elsker meg. Jeg elsker han. Mer enn noe annet. Men det forandrer ingenting. Det gjør det hele bare så mye vanskeligere.

Advertisements
3 kommentarer leave one →
  1. Margrethe permalink
    juni 5, 2010 3:42 pm

    Sårt å lese. Si fra om det er noe jeg kan gjøre!

    • juni 7, 2010 10:42 am

      Jeg sier ikke nei til en kaffeavtale eller is/jordbær i park om du har tid til det en dag. Evt kan du komme på besøk om du vil. Du har vel fremdeles ikke sett leiligheten, og nå har jeg den bare ut sommeren.

Trackbacks

  1. Høstkjærlighet « Alt Innimellom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: