Skip to content

Et lite skår i gleden…

juli 25, 2010

Jeg har vurdert frem og tilbake om jeg burde skrive om dette i det hele tatt. Jeg leste artiklene i avisen da jeg var på besøk hjemme i Rakkestad i forrige uke, og følte mest for å pælme hele avisa ut av vinduet. Jeg blir så jævlig provosert. Jeg vet at jeg ikke vil kunne se saken fra noe i nærheten av et nøytralt synspunkt, så da burde det kanskje være best å holde kjeft?

Men problemet er jo nettopp det. At folk holder kjeft. Det er jo derfor folk ikke innser hvor alvorlig det er, det er derfor det blir bagatellisert. Derfor folk kan se på det som et lite skår i gleden, og ikke den tragedien det faktisk er.

Jeg snakker selvfølgelig om artikkelen Rakkestad Avis skrev om årets Gatebil-event. Og om diskusjonen som fulgte. Både Serendipitycat og Grubleplassen har allerede blogget om det, sistnevnte har også skrevet flere leserbrev i nevnte avis. Jeg vurderte å gjøre det samme, men velger av diverse grunner å holde meg til min egen blogg. Og enkelte utbrudd på twitter.

For de som ikke har satt seg inn i saken: Årets Gatebil har nettopp funnet sted på Rudskogen i Rakkestad. Ca 40 000 personer var i år innom det som i hovedsak består av kule biler, fine babes og fyll. Det er iallfall det inntrykket jeg har fått i løpet av mine år som Rakkestadbeboer. En helg med skikkelig flatfyll. Årets Gatebil har blitt erklært som en enorm suksess, det beste på flere år har det blitt sagt. Arrangørene er strålende fornøyde. Bortsett fra de tre voldtektene og alle fyllekjøringene da, men det er jo bare bagateller.

Ei jente ble voldtatt foran en av scenene på området. Under en konsert. Ei annen jente ble voldtatt i sitt eget telt, mens hun sov. De to kameratene hun var der med kom tilfeldigvis innom for å se hvordan det gikk med henne, og fikk dratt overgriperen av henne. Samleiet var allerede i full gang. Den tredje jenta ble dratt med inn i skogen, og overgrepet beskrives som både brutalt og hardhendt. Tre små skår i gleden. Disse tre jentene har nå blitt skadet for livet. De har blitt påført skader som sannsynligvis vil hjemsøke de resten av deres liv. Bagateller, med andre ord. Pokker heller, jeg skulle ønske folk forsto hvor alvorlig dette er! Hvor enorme konsekvensene kan bli.

Jeg har aldri vært på Gatebil. Jeg ble ikke voldtatt der. Men jeg ble voldtatt på et lignende arrangement. Også det ble betraktet som en suksess. I ettertid var jeg bitter på meg selv for at jeg ikke anmeldte saken, slik at folk ville se at det ikke var så fantastisk som de skulle ha det til. Men når jeg nå ser RA’s reaksjon på dette er jeg mer likegyldig. Det ville ikke fått noen konsekvenser uansett.

Ingen konsekvenser annet enn at jeg ble skadet for livet. Sykdommen jeg lider av, og de ulempene den har ført til, kan ikke engang sammenlignes med de skadene voldtektene gav meg. Det var voldtektene som kom først. Jeg var 16 år gammel, og alt ble ødelagt. 8 år senere er jeg fremdeles ødelagt. Mitt nåværende forhold henger i en tynn tråd, og det er usikkert om det lar seg reparere. På grunn av skadene den voldtekten gav meg. Jeg har fremdeles problemer med å stole på folk, selv mine aller nærmeste venner. På grunn av voldtekten jeg ble utsatt for. Jeg har fremdeles mareritt. Jeg får fremdeles flashbacks midt på lyse dagen. Hvor som helst, og når som helst. Nesten hva som helst kan utløse angsten. På grunn av voldtektene jeg ble utsatt for går jeg nå rundt med beroligende medisiner  på meg til enhver tid, for å dempe panikkanfallene. Jeg må fremdeles gå og gjemme meg på toalettet for å hyperventilere med jevne mellomrom dersom det er mye folk rundt meg. Selv i min egen leilighet.

Prøv å ha et langvarig forhold når bare tanken på å ha sex gjør deg kvalm. Prøv å forestill deg det. Prøv å ha det gøy, prøv å lekesloss med noen, eller danse med noen, når du når som helst får flashbacks til at personen som har armene rundt deg banker deg nærmest helseløs.

Ja, jeg har blitt bedre. Jeg kan ha sex nå, selv om det fremdeles er et problem. Det går greit. Men jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å klare å like det. Mitt sexilv, og mine forhold, vil alltid være preget av at jeg da jeg var 16 år ble voldtatt.

Et lite skår i gleden??? My ass.

Advertisements
26 kommentarer leave one →
  1. Story Girl permalink
    juli 25, 2010 10:31 pm

    Nå gråt jeg litt. Men du er fantastisk og enestående.

  2. juli 26, 2010 6:47 am

    En sterk og viktig post, Trine. Takk for at du deler, det er veldig modig gjort!
    Det er veldig beklagelig å se hvordan voldtekter blir bagatellisert. Jeg synes det sier noe om hvor viktig det er at verdien av et menneskeliv (kanskje spesielt kvinnenes liv) blir evaluert. Voldtekt kan gjøre stor skade, men blir allikevel ikke straffet like sterkt som annen vold.

    Jeg ønsker deg alt godt og sender deg varme tanker

    • juli 26, 2010 10:22 am

      Takk for tilbakemelding.
      Jeg har skrevet om dette tidligere også, i en annen blogg, men det er like vanskelig hver gang. Men det hjelper å vite at det kanskje kan hjelpe andre til å bli i stand til å snakke om hva de har opplevd.
      Mine varme tanker går ut til de tre som fikk livet sitt skadet på Rudskogen i år. Jeg håper de får hjelp, og at de har gode venner rundt seg.

  3. juli 26, 2010 7:36 am

    Åh kjære deg 😦 Jeg blir helt satt ut når jeg leser dette, og samtidig synes jeg det er veldig bra at du skriver om det.

    Jeg synes det er bra at det blir satt ord på hva dette faktisk gjør med et menneske, at det ikke blir bagatellisert bort. Jeg synes du er tapper som tør å fortelle, og ydmyk for all den smerten du har måttet oppleve.

    Hvert slikt «sleivspark» som det som ble begått i RA er en hån og et slag i magen for de som har vært utsatt for overgrep selv.

    • juli 26, 2010 10:27 am

      Takk igjen, for kommentar.
      Jeg skulle bare ønske det var noe mer jeg kunne gjøre. Som sagt har jeg skrevet om det på en annen blogg tidligere, og det kommer helt sikkert mer her etterhvert, men det føles så lite.

      Samtidig vet jeg hvor mye trøst jeg har funnet i å lese andres historier, og å lese hvordan de har kommet seg videre likevel. Jeg håper jeg kan være den hjelpen for noen andre.

  4. juli 26, 2010 8:25 am

    Veldig glad for at du klarte å skrive dette. Men forstår godt at det ikke er så lett. Det er slikt som dette vi trenger å høre for å forstå hva dette dreier seg om. Tusen takk!

    • juli 26, 2010 10:31 am

      Takk for at du også tok det opp! Jo flere som tar opp dette, jo større er sjansen for at det når ut til de som trenger det. Og om mange nok bare våger å snakke om det, blir sjansen mindre for at folk begår denne journalistiske tabben igjen.

      Har RA kommet ut med noen beklagelse for dette, eller har det bare glidd forbi?

      • juli 26, 2010 11:57 am

        De har vel moderert seg litt, sagt at tre voldtekter er tre for mye. Du kan lese mer om det i starten av mitt andre leserbrev : http://grubleplassen.blogspot.com/2010/07/hvorfor-voldtas-det-pa-gatebil.html

        Som det kommer frem der så mener jeg at de ikke har forstått det fulle alvoret i saken og hvorfor det skjer. Men jeg kommer til å fortsette å med maset mitt, tror vi må våge å stå opp mot Gatebil og deler av arrangementet. Det er en av grunnen til det alle voldtektene der.

        JanT

  5. juli 26, 2010 11:49 am

    Så bra du skrev dette innlegget! Det er mange som ikke skjønner hva ettervirkninger etter overgrep er, har jeg erfart.

  6. juli 26, 2010 12:34 pm

    Takk for et veldig viktig, og samtidig, velskrevet innlegg. Du evner å skrive ballansert, selv om du er så berørt. Det rører, og gjorde at jeg leste hele innlegget. Jeg er så enig med deg, dette er ikke et lite skår i gleden for de det gikk utover.

    • juli 26, 2010 12:40 pm

      Tusen takk for hyggelig kommentar! Det er utrolig godt å høre at det når frem, det er ikke lett å holde maska i en sånn situasjon.

  7. effjusikay permalink
    juli 26, 2010 7:22 pm

    Vanskelig å vite hva man egentlig skal kommentere etter et slikt sjelerøsk, så jeg legger bare igjen en klem og er fullstendig enig. Det er jo bare noen skår i gleden… my fucking ass!
    Sterk, du!

    • juli 26, 2010 11:57 pm

      Det er ikke egentlig så viktig hva folk sier… det viktigste er heller å se at noen andre faktisk engasjerer seg i dette. Noen andre enn oss som allerede ligger nede.
      Takk.

  8. juli 26, 2010 8:40 pm

    Takk for at du klarer å dele dette med alle sammen. Det er noen der ute som trenger det.
    Jeg klarer ikke å snakke om de tingene som skjedde med meg,ikke uten å bryskt avfeie det med «jeg har det jo bra nå» selv om det ikke alltid er sant.

    Takk.

    • juli 26, 2010 11:56 pm

      Om det er noen trøst er det ikke lenge siden jeg heller ikke kunne snakke om det. Det kommer gradvis, om man bare har de rette menneskene rundt seg.
      Evt, om du skulle føle for det, finner du mailadressen min under «om meg». Noen ganger er det enklere å snakke med en fremmed… en som ikke kjenner deg ellers.

      • Marielle permalink
        juli 27, 2010 3:01 pm

        Takk,men vil ikke belemre deg med mine issues.

  9. juli 27, 2010 5:20 pm

    Egentlig burde jeg kanskje holde kjeft, siden det er meg forunt å ha sluppet helt unna sånne opplevelser eller engang noe i nærheten. Men jeg har ei venninne som har; og for meg er hun en slags solskinnshistorie som står som et eksempel på at det alltid finnes håp.

    Hun anmeldte voldtekten sin ei uke før foreldelsesfristen (på ti år i slike saker) gikk ut. Selvfølgelig ble saken henlagt på stedet, men det var av viktig symbolsk betydning, og langsomt har hun begynt å synes at menn, og sex, er ganske okei 🙂

    Alle har sin egen vei å gå gjennom sånt, men det finnes i alle fall mange, mange fine mennesker i verden.

    Selvsagt er det hårreisende at slike saker bagatelliseres på denne måten. Du er tøff som sier fra!

    • juli 27, 2010 9:18 pm

      Jeg har så absolutt vurdert det. I mitt tilfelle er det jo 2 år igjen til fristen går ut. Men jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om jeg vil eller ikke. Den første av voldtektene kommer jeg garantert ikke til å anmelde. Han har jeg snakket med i ettertid, og mer eller mindre fått forsont meg med. Selv om det var den voldtekten som gjorde meg gravid, var den likevel ikke såå ille. Eller jo, ille var det jo, men jeg vet at han vet det, og jeg vet at han angrer så mye selv at det er greit.

      Det er den andre jeg er usikker på. Den var så brutal at han burde definitivt fått svi. Men det vil han jo uansett ikke nå som det er så lenge siden. Og mine opprinnelige grunner for å ikke anmelde ham gjelder fremdeles. Men om jeg hadde fått mulighet til det skulle jeg gjerne tatt en prat med moren hans…

  10. juli 27, 2010 6:23 pm

    Ett menneske som betyr mye for meg og står meg svært nær har hatt lignende opplevelser. Ingen tvil om at sen skadene er store. Tøft gjort av deg å fortelle om det.

    • juli 27, 2010 9:20 pm

      Jeg kjenner jeg blir litt kvalm hver gang jeg hører om noen andre som har blitt voldtatt. Men det er delvis derfor jeg er så åpen med det. Folk flest aner ikke hvor vanlig det er… og det er bare feil at det skal være sånn.

  11. viv permalink
    juli 29, 2010 4:09 pm

    Et lite skår i gleden… liksom! Det var jo et lite skår i gleden den gangen jeg var på konsert med favorittbandet mitt, hadde en hyggelig kveld på byen og så ble voldtatt på nachspielet. Litt uflaks på tampen av en hyggelig kveld?? My ass.

    Nå var jeg ikke på denne festivalen, men jeg stiller meg litt tvilende til at ingen så noe heller. Voldtatt foran en scene under en konsert? Kanskje var det at folk ikke ville se? Dette lurer jeg på basert på egne opplevelser. En gang jeg var på fest og ble truet med voldtekt, for senere på kvelden å bli overfalt av vedkommende så jeg måtte slå for å få han vekk. Og ja da, det var flere folk der som så det. Men ingen hadde «sett» noe, syntes jeg overdramatiserte eller forholdt seg tause. Ikke et fnugg av støtte fra venner.

    Det er fryktelig lett å bagatellisere voldtekter og forsøk. Enten forstår man ikke hvilke store konsekvenser dette kan få for offeret, ellers så velger man å lukke øynene og ikke forholde seg til det som har skjedd, siden det er så grusomt.

    • juli 29, 2010 5:46 pm

      Jeg må innrømme at jeg også har vanskelig for å forstå at noen skal kunne bli voldtatt foran scenen på et slikt sted, uten at noen så noe som helst…

  12. oktober 6, 2010 11:31 pm

    Åj, dette var sterkt. Kom hit via Serendipitycat der jeg leste om hennes versjon av det avisen hadd skrevet. Å jeg kjenner at jeg blir rimelig frustrert og forbanna over at journalister kan velge slike ord. De hadde jammen meg fått seg et leserinnlegg fra meg også hadde jeg sett det!
    Det at du forteller om det er inponerende. Du er tydeligvis en sterk person. Ønsker deg masse lykke til videre! Å ikke minst i kjærligheten!<3

Trackbacks

  1. Game over… « Alt Innimellom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: