Skip to content

Min barske Hiro

august 5, 2010

Jeg har en katt. Katten heter Hiro (ja, han er oppkalt etter han i Heroes,). Han kom til meg via Kattehuset, mens jeg jobbet som frivillig der. På den tiden het han forøvrig Zalo, kattene i det huset har de merkeligste navnene… Uansett, Hiro var bare 3-4 måneder gammel da han ble funnet ruslende rundt på egenhånd i Fetsund. Ingen i nabolaget hadde sett ham før, så det er mulig noen rett og slett dumpet han der. Folk gjør sånt, nemlig. Hiro satt på isolatet mesteparten av tiden han var på kattehuset, med betennelse  på øyet og diverse annet. Jeg mistenker at dette er grunnen til at ingen andre rakk å ta han med seg før jeg gjorde det. Alle hjelperene var forelsket i ham, nemlig.

Se så fin sovende pus!

Til å begynne med virket han ganske normal. Små kattegutter er jo litt skvetne av seg, og ikke alltid lette å forstå seg på, så jeg merket ikke noe spesielt med ham de første 6 månedene. Han virket da tøff nok? Nope. Han er definitivt ikke tøff. Han er redd for ballonger, tøfler og diverse insekter. Han ble en gang redd av et gresstrå som blafret litt i vinden. Da jeg tok med meg en liten løvebamse fra Dyreparken brukte han over en halvtime på å nærme seg den før han i det hele tatt torde å daske på den. Deretter løp han ut i stua og gjemte seg. For så å gjenta prosessen et par ganger, før han omsider innså at dette dyret ikke beveget på seg i det hele tatt.

Et kapittel for seg er jo da jeg fikk meg en kanin. Master Shakespeare var ingen spesielt skummel kanin. Han var liten, med så lange ører at han snublet i de der han hoppet fornøyd rundt i den lille sjokkrosa hybelen jeg på den tiden bodde i. Ellers satt han bare der og rynket på nesa, og var generelt veldig søt og kosete. Hiro var ikke enig med meg. Dette var et digert, farlig beist. Så farlig at Hiro måtte gjemme seg bak bordbeina. (Hiro er stor, Hiro veier ca 6kg. Hiro får ikke plass bak et bordbein). Ikke at dette hadde noen som helst hensikt. Kaninen kunne ikke brydd seg mindre om Hiro, han gadd ikke engang se på ham med mindre han kom for nærme. Nevnte jeg at kaninen i størrelse tilsvarte ca en tredjedels Hiro? Hiro likte virkelig ikke kaninen. Faktisk var han så redd for kaninen at han utviklet ganske kraftige stress-symptomer. Til slutt begynte han å miste pelsen i dotter… Så kaninen ble gitt bort, og Hiro kunne endelig slappe av igjen.

Master Shakespeare

Etter å ha bodd på Vindern i over et år, og ha fått anledning til å teste ut grensene sine litt, har Hiro blitt mye tøffere. Han er ikke redd for insekter lenger (selv om han skvetter litt når han ser en edderkopp), og han har til og med kommet så langt at han jakter på fuglene. Han fanget en skjære en gang. Selv om den så litt ung ut, så jeg mistenker at den ikke var et altfor vanskelig bytte. Hiro har altså blitt ganske tøff. Nesten så tøff som en vanlig katt.

Trodde jeg… I går ble han plutselig redd for stuegulvet, helt uten videre. Kvelden i forveien lå han der og sov, nå ville han ikke røre det i det hele tatt. Dette ville vært forståelig dersom jeg nettopp hadde vasket gulvet (katter liker ikke sitruslukter, så dersom vaskemidlene er tilsatt sitronduft eller noe slikt vil kattene som regel holde seg på avstand), evt dersom jeg hadde sølt vann på gulvet. Men jeg hadde ikke det. Gulvet var nøyaktig slikt det hadde vært kvelden før. Det var heller ingen kosedyr eller tøfler i nærheten, støvsugeren sto trygt inni skapet sitt, det var ingenting som ikke skulle være der… Men redd var han. Det så litt ut som om han lekte den ikke-være-nær-gulvet leken man lekte da man var små. Han hoppet fra verandadøren/stuevinduskyvedørtingen og opp på sofaen. Balanserte på sofaryggen, hoppet over meg (han stoppet ikke engang for kos), hoppet over i skinnstolen, balanserte langs stolryggen (her måtte han klatre over en gitarhals) og hoppet derfra ned på kjøkkengulvet. Det gulvet var åpenbart ikke farlig. På vei tilbake fra matfatet klatret han på under/baksiden av skinnstolen og opp på hjørnebordet. Det var ikke egentlig plass der, så han rev ned vifta i forsøket. Noe som selvsagt skremte han nok til å ta resten av stua nærmest i et sprang.

Denne oppførselen holdt han på gjennom hele kvelden, og han fant stadig flere måter å unngå gulvet på. Han var ganske så grasiøs i spranget fra stuebordet og inn på kjøkkenet, om jeg må få skryte litt. Bortsett fra den ene gangen han bommet på stolen, og falt ned på gulvet… Det var som å se en katt som for første gang hopper ut i snøen. Han spratt opp igjen på stive bein, og så ut som om noen hadde gitt han elektrosjokk. Som en pil forsvant han inn gjennom kjøkkenet…og inn under gjestesenga. Han kom ikke ut derfra før jeg gikk og hentet ham.

Jeg aner ikke hva som skjedde, men jeg fant en ørliten hybelkanin under stuebordet da jeg støvsuget tidligere i dag… kanskje det var den han var redd for? I dag er iallfall alt tilbake til normalen. Med litt lokking og kos kom han omsider ned på gulvet, og nå ser han ut til å slappe av igjen.

Merkelige pusen…

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: