Skip to content

And the winner is:

november 30, 2010

I år kastet jeg meg ut i mitt femte forsøk på NaNoWriMo, eller National Novel Writing Month. Dvs, de første tre årene meldte jeg meg på, og gav opp etter ca 5000 ord, fordi jeg var overbevist om at dette ville jeg ikke klare. I fjor regnes derfor som mitt første seriøse forsøk. Jeg kom til uke 3, til litt over 35 000 ord, før jeg låste meg helt fast. Det var en kombinasjon av ting egentlig, som gjorde at jeg ikke kom i mål. For det første hadde jeg et plot (eller snarere mangel på et) som ikke egentlig hadde noen handling i det hele tatt – det var bare to tilsynelatende tilfeldige mennesker som kom til skade for å være strandede på en flyplass lille julaften, og som dermed kom i snakk med hverandre. Etter 35 000 ord gikk jeg rett og slett tom for idéer. Og jeg hatet begge hovedpersonene, jeg var så lei av de. Iallfall frem til idéene begynte å myldre igjen i midten av desember, men da var det jo for sent. Et annet problem var at jeg faktisk hadde forventninger til historien. Jeg hadde brygget på den lenge, det var nyanser og underliggende temaer jeg ville ha med, og det var en lang bakgrunnshistorie til begge hovepersonene. Jeg hadde rett og slett et sterkt ønske om å skrive historien riktig og å skrive den bra. Et slikt motiv kræsjer heller hardt med konseptet NaNoWriMo. Man har rett og slett ikke tid til å fundere på hvorvidt det du skriver er bra… man må bare skrive videre. Altså ble jeg jo fort ganske frustrert av hele dette prosjektet, jeg merket jo selv at det jeg skrev ikke var bra, og jeg følte at jeg sviktet den idéen jeg hadde bak boka. Og sist, men absolutt ikke minst; Ole overtalte meg til  å kjøpe meg Sims 3 Reisefeber… Jeg hadde jo kjempelyst på det, men min egen plan var å vente til jeg var ferdig med boka, slik at det ble en belønning. Men det var noe fotball og greier (ja, jeg har skikkelig peiling på dette…) på tv rundt de tider, og Ole fant ut at dersom jeg kjøpte dette spillet trengte ikke han å ha dårlig samvittighet for at han satt foran tv’en…  Det ble altså ingen bok i fjor. Men prosjektet er jo likevel ikke dødt, jeg har fremdeles et grunnlag på 35 000 ord, som en dag kommer til å ble omskrevet og renskrevet til noe skikkelig fint.

I år derimot, gikk alt som på skinner. Jeg hadde et plott! Jeg hadde faktisk en klar idé om hva boka skulle handle om. Jeg visste nøyaktig hvordan den skulle starte, jeg hadde et veldig klart bilde i hodet mitt om hvordan forhistorien (som var svært sentral) så ut. Jeg visste mer eller mindre hva som skulle foregå i de første kapittelene, og jeg visste sånn ca hvordan det skulle slutte. Alt innimellom (!) derimot, var helt uvisst for meg. Det kom litt etter litt, og gjorde måneden til en oppdagelsesferd. Karakterene tok andre retninger enn jeg hadde forutsett. En ny karakter dukket opp helt plutselig fordi jeg kjedet meg en dag, og i slutten av den siste uka viste det seg at hun faktisk var livsviktig for at alle trådene skulle kunne snøres sammen. November i år har vært en fryd, og jeg er nesten lei meg for at det er over. Jeg er overhode ikke lei av historien eller karakterene, faktisk er hodet mitt allerede i gang med redigeringen. Jeg er faktisk litt fornøyd med boka mi. Den er ikke på langt nær så dårlig som jeg trodde den skulle bli. Joda, språket er dårlig. Jeg valgte å skrive på engelsk i år (hovedsakelig fordi stedet «The Fairy Fair» ikke blir like kult på norsk… vær så snill noen, hjelp meg med et godt norskt alternativ!), og det ble fort åpenbart at det er lenge siden jeg har skrevet noe særlig på det språket, eller brukt det noe i det hele tatt. Jeg leser jo på engelsk hele tiden, men mitt eget ordforråd var plutselig langt fattigere enn det var for noen år siden. Men det spiller jo ingen rolle. Jeg har altså planer om å oversette det hele, det er jo uansett bare et førsteutkast foreløpig, og så se hva jeg kan få ut av det. En liten del av meg har veldig lyst til å fikse det hele ganske raskt, og sende det inn til Schibsted Forlags romankonkurranse, som har innsendingsfrist i mars. Slik det er nå er det sjanseløst, men hallo… for bare 30 dager siden var det ingenting i det hele tatt. Hva kan jeg vel ikke trylle frem på tre måneder?

Jeg sitter igjen med en litt rar følelse. Måneden har som sagt gått på skinner, iallfall hva angår boka. Det var aldri noe problem å sette seg ned for å skrive, selv de dagene jeg følte meg tom for inspirasjon klarte jeg å presse ut dagskvota uten store problemer. Det føltes aldri som en jobb som skulle gjøres. Det var gøy hele veien. Og jeg sitter nesten igjen med følelsen av at det gikk for lett. Det føles rart. NaNoWriMo skal jo være vanskelig, ikke sant? Det har jo alltid vært det før? Det hele gir meg en litt «i en drøm» aktig følelse. Jeg forventer nesten å våkne opp til at det er 25. november, og at jeg har 10 000 ord igjen.

Det føles rart at det er over allerede, det gikk så fort! Så det går nok ikke mange dagene før jeg er i gang med å skrive hele greia på nytt, på norsk denne gangen. Det blir jo interessant. Jeg har aldri oversatt noe før, så det kan jo by på noen utfordringer.

Uansett er jeg allerede i gang med å glede meg til November neste år, og har allerede begynt å fundere på hva min neste bok skal handle om.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: