Skip to content

Konsertanmeldelse: Vidgis Wisur på Café Con Bar

desember 11, 2010

På torsdag, 9.desember, ble jeg invitert med min elskede far og mor på konsert med Vigdis Wisur. Vigdis Wisur er, for å bruke hennes egne ord, en «halvgammel blondine som synger coverlåter». Akkurat som Eva Cassidy. Og det var nettopp hennes sanger, dvs hennes tolkninger av diverse sanger, det dreide seg om denne gangen. I det øyeblikket min far oppdaget at de skulle spille kastet han seg over telefonen, og bestillte både bord og billetter. For ikke bare er vi alle tre omtrent lidenskapelige fans av Eva Cassidy, vi visste også at dette kom til å bli kanon. Pappa var for en stund siden så heldig å få med seg den ordentlige «A tribute to Eva Cassidy» turnéen deres. Der de ikke bare fremførte haugevis av fantastiske sanger, men også fortalte store deler av livshistorien til Eva Cassidy. Hun var nemlig en svært spesiell dame, med et helt enormt talent. Hennes stemme, og hennes sjel, har nådd ut til et stort publikum, men desverre kom mesteparten av denne suksessen etter hennes altfor tidlige død.

Jeg innser at jeg kunne skrevet i timesvis om dette, så la oss heller si at jeg kommer med mer om Eva Cassidy ved en senere anledning. Denne gangen vil jeg bare ta med en eneste liten historie. Jeg leste dette et eller annet sted for noen år siden, og den har bare aldri sluppet taket. Vigdis Wisur tok også med denne, og siden den omhandler en av mine store favorittsanger velger jeg også å dele den. Det er nemlig takket være Eva Cassidy at denne sangen står så høyt på min liste. Sangen er «Fields of Gold», av artisten Sting. Da Eva ville lage en cover av denne låta, sendte hun som seg hør og bør et brev til Sting for å be om tillatelse til å bruke den. Sting er kjent for å være en ganske arrogant mann, og mottar vel haugesvis av slike forespørsler. Svaret han gav tilbake var noe i retning av at han brydde seg fint lite om hvorvidt slike amatører av noen syngedamer ville synge en av de mest kjente sangene hans, og tenkte ikke noe mer over det. Det var ikke før lenge etter at han i det hele tatt hørte hennes versjon. Han var ute å kjørte i sin snasne røde sportsbil da den plutselig kom på radioen, og i ettertid har han måttet innrømme i tv-intervjuer at han rett og slett måtte parkere langs veikanten… han gråt for mye til å kunne kjøre videre. Hun rørte ved ham, slik hun rører ved alle oss andre. Han har selv erklært, at hennes versjon er hakket bedre enn hans egen. Og fra hans munn er det ganske imponerende. Jeg føler denne historien sier mye om den påvirkningen denne lille dama har hatt.
Uten å utbrodere noe mer enn dette; jeg hadde skyhøye forventninger til denne konserten, og ble overhode ikke skuffet. Jeg er altfor ung til å ha opplevd Eva Cassidy på scenen selv, så jeg kan ikke si noe om hvordan det føltes, eller hvordan det var; Men jeg tror at, om noen, har Vigdis Wisur og bandet hennes klart å fange magien. Dette er rett og slett en av de beste konsertene jeg har vært på. Ettersom jeg mistenkte at dette kom til å være tilfelle tok jeg frem notatboka allerede under den første sangen. Jeg skrev ned hver eneste sang de spillte, med den planen at jeg skulle sette et lite hjerte bak de sangene som virkelig rørte ved noe i meg. Det viste seg å bli et heller mislykket prosjekt. Resultatet ble at av de 18 sangene på listen, hadde 14 av de hjerte bak seg. 9 av sangene hadde 2 eller flere. Det var rett og slett magi. Vigdis Wisur har en stemme som, og dette sier ganske mye, minner veldig om Evas. Og da mener jeg ikke bare evnen til å treffe tonene, selv om dette i seg selv ville vært imponerende. Hun har ikke bare en stemme som kan gjøre de fleste av oss sangfugler sjalu, hun har også klart å treffe rett på den stemningen Eva Cassidy er kjent for. Om det er ballader, jazz eller blues: Vigdis Wisur er Norges egen Eva Cassidy. For min del var dette som å få se Eva selv. Det var magisk. Og jeg er ikke alene om å synes det. Hennes tolkning av legenden Eva har nådd så langt at Vigdis selv har blitt invitert hjem til selveste familien Cassidy, hjem til Evas foreldre.

Det er ikke bare Vigdis som bør nevnes i denne sammenheng. Musikerene hun har med seg er også på toppen av kaka. De ledes av hennes mann Frank Wisur på gitar, noe man strengt tatt burde skrevet en egen post om. Eva Cassidy var kjent for å være en god gitarist, sangene hennes var ofte akkompagnert av de vakreste fingerspill. Og der Vigdis virkelig treffer spikeren på vokal, slår Frank inn hele veggen på gitar. Han har evnen til å få det til å se så latterlig enkelt ut, der han står og får gitaren til å klinge nærmest som gitar og piano samtidig. Kombinert med nærmest dansende bassriff av Lasse Ahgnell, og fengende rytmer fra deres drevne trommis, danner de en suveren kombo. De har et samspill, og en slags… vel, groove over seg, som tydelig viser at disse menneskene er en musikalsk gullmedalje. Det er rett og slett full pakke. Dette viste de tydelig da de helt uforberedt gikk med på å spille et ønske fra salen (om man kan kalle det det) om å spille «den nummer 3». Altså «I can’t make you love me», sang nummer 3 på cd’en de har gitt ut. Her fikk vi et godt innblikk i gruppas humoristiske samspill, ettersom trommisen og bassisten til å begynne med knapt husket at de hadde spillt den, og gitaren strengt tatt skulle vært et piano. Etter først å ha erklært at de ikke kunne spille den, kastet de seg likevel ut i et forsøk. Og de presterte å levere noe så vakkert og gjennomført at jeg satt igjen med gåsehud langt oppover armene.

Jevnt over ga denne kvelden meg mer glede og inspirasjon enn jeg har hatt på lenge. Den spøkefulle og uformelle tonen gjorde at vi i publikum, de kanskje 15 av oss som var der, fikk oss til å føle oss inkludert. Med unntak av en trio til venstre bak oss, som i perioder virket som de gikk inn for å overdøve musikken med skravlingen sin, var hele rommet fanget av stemningen.

Jeg har ingenting å klage på ved konserten. De var innom alle mine favoritter, med bare et lite unntak, og fremføringen til Vigdis rørte meg til tårer ved flere anledninger. Uten at jeg skal begynne å ramse opp hele spillelisten vil jeg nevne sangene «Somewhere over the rainbow», «Fields of gold», «Both sides now» og «Time after time». Alle disse fikk tre hjerter i margen. Det eneste minuset jeg kan komme på var at jeg ikke fikk høre sangen»songbird», sangen sitatet i headeren min er hentet fra, sangen jeg har oppkalt meg etter i hele mitt internettliv. Men det føles nesten urettferdig å nevne det, ettersom de garantert ville spillt den om jeg ikke hadde vært for mye av en pingle til å be om det. (Neste gang skal jeg være tøffere, Vigdis. Jeg lover.)

Dette er ei dame jeg virkelig kommer til å følge fremover. Jeg er herved en fan av Vigdis Wisur. Jeg kan knapt vente til neste møte. Takk for en strålende opplevelse.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: