Skip to content

Skammen rundt en psykisk lidelse

januar 8, 2011

I løpet av årene som har gått siden jeg begynte å bli syk i begynnelsen av tenårene har mye forandret seg rundt meg. Folk er mer forståelsesfulle. Folk flest iallfall. Det er ikke lenger like tabubelagt å «stå frem» med en psykiatrisk diagnose, fordi folk flest er mer opplyste om hva det innebærer. Etter at massemediene, og også de sosiale mediene, har skrevet og fortalt om psykiske og psykiatriske lidelser, og etter at flere kjendiser har kommet ut og satt et ansikt på sykdommene, er folk flest generelt sett blitt… vel, hyggeligere.

Folk trekker seg ikke lenger unna når jeg forteller at jeg er bipolar. Folk som har kjent meg over lengre perioder reagerer ikke lenger med sjokk, de nikker heller smilende og kommer med humoristiske kommentarer som «aah, det forklarer jo alt!». Det er ikke lenger (nødvendigvis) stigmatiserende å ha en psykdom. Selv om det fremdeles ikke er problemfritt, selv om endel av oss fremdeles blir diskriminert i arbeidssituasjoner og lignende, og selv om noen fremdeles reagerer med frykt eller til og med avsky, er samfunnet i mye større grad opplyst nok til å akseptere. Psykiatriske sykdommer blir nå nesten sidestillt med fysiske.

Jeg skammer meg ikke lenger over sykdommen min. Jeg nøler ikke lenger med å være ærlig, jeg har ikke på noen måte problemer med å skulle fortelle folk rundt meg hva som feiler meg. Jeg har forlengst akseptert at det er slik jeg er, og at sykdommen i stor grad har vært med på å forme meg til den jeg er. Jeg har ikke lenger noen store problemer med det faktum at jeg har en bipolar lidelse, jeg ville ikke lenger kastet meg over muligheten til å fjerne sykdommen om sjansen bød seg. For uten sykdommen, og det den har gjort med meg og mitt liv, ville jeg ikke lenger vært meg, hvor klisjefyllt det nå enn høres.

Men… om ikke sykdommen i seg selv er noe jeg skammer meg over, er hva den gjør med meg noe som plager vettet av meg. Jeg virkelig skammer meg over hvor mye den påvirker meg. Det høres kanskje motsigende ut, men i virkeligheten er det ikke det. For selv om det å ha en sykdom er greit i seg selv, hater jeg tanken på å skulle være så svak.

Her er heller ikke samfunnet, og menneskene i livene våres, nødvendivis like forståelsesfulle. Eller, opplyste er nok et bedre ord. Å forstå og akseptere en psykiatrisk lidelse er ikke noe stort problem i teorien. Å måtte se det med egne øyne, å oppleve det på nært hold eller kanskje til og med føle det på kroppen… å være vitne til det hele i praksis er noe helt annet. Jeg har full forståelse for dette, det er en håpløs situasjon å forstå se på, selv for oss som står midt oppi det. Selv om jeg er heldig nok til å ha svært forståelsesfulle mennesker rundt meg, selv om de aller fleste ikke har noe problem med å ta hensyn til meg, og kanskje til og med legge til rette for det, er dette likevel det jeg sliter absolutt mest med.

Jeg virkelig skammer meg over at jeg ikke er i stand til å fungere som et normalt menneske, hva nå det begrepet betyr. Jeg skammer meg over at jeg ikke har vært i stand til å beholde en jobb over lengre tid, fordi det sliter meg helt ut… fordi jeg etterhvert bruker mer tid på å være sykemeldt enn det jeg er tilstede på jobben. Fordi jeg etterhvert selv må innse at jeg gjør en dårlig jobb. Jeg skammer meg over at jeg ikke har vært i stand til å gjennomføre noen utdannelse. Det er nå over 8 år siden jeg begynte på videregående, og fremdeles er jeg langt ifra å skulle bli ferdig. I det nåværende skoleåret er så godt som alt lagt tilrette for meg, og likevel ser det mørkt ut. Jeg hater å innrømme at jeg ikke klarer det. For hver eneste dag jeg er borte fra skolen vokser klumpen i magen min. At jeg ikke klarer det denne gangen heller, at jeg ikke engang klarer å komme meg ut av senga om morgenen, plager vettet av meg. Jeg kan ikke engang forklare hvorfor, hva det er som gjør at jeg ikke kommer meg ut av døra… alt jeg vet er at det ikke går.

Og jeg hater å måtte innrømme det for andre. Jeg hater å skulle snakke med foreldrene mine på telefon, eller å snakke med venner som spør meg om hvordan det går, og måtte innrømme at jeg ikke har klart det i dag heller. Jeg hater å måtte innrømme for folk jeg ikke har snakket med på lenge, eller nye mennesker jeg møter, at jeg fremdeles går på videregående. Og jeg hater enda mer det faktum at jeg faktisk skammer meg så mye som jeg gjør… Om jeg ikke skammer meg for diagnosen skammer jeg over hvor mye jeg tar meg nær av det, hvor vanskelig det er for meg å akseptere eller innrømme at jeg ikke strekker til…

Så man kan jo spørre seg om hvorfor jeg skriver om det, dersom jeg virkelig skammer meg så mye over det. Men jeg tror det er nettopp der det ligger. Kanskje det å fortelle om det kan hjelpe litt på omfanget av denne skammen. Kanskje jeg med dette kan nå frem til andre som sitter inne med den samme skammen, og dermed bidra til å gjøre det hele litt lettere å takle. En liten del av meg håper på at å fortelle om det kan hjelpe litt på den skammen jeg føler ovenfor menneskene rundt meg… og å skrive om det er den eneste løsningen jeg kan komme på. Jeg har forsøkt å snakke med folk ansikt til ansikt, eller til og med over telefon, men jeg får ikke mange ord ut før jeg begynner å gråte… nok en ting jeg skammer meg over. Jeg er overhode ikke i stand til å snakke om noe av dette uten å knekke fullstendig sammen. Å snakke om andre sider av sykdommen er ikke noe problem, jeg har ingen vansker med å fortelle om angsten jeg sliter med, eller søvnproblemene. Jeg har ingen problemer med å spøke om hallusinasjonene jeg hadde før, eller at jeg under en periode med hypomani kom i skade for å kjøpe en kanin. Men med en gang der er snakk om denne svakheten, det at jeg sliter med å mestre hverdagen, det at jeg for øyeblikket ikke kan se for meg en fremtid da jeg vil være i stand til å mestre et normalt liv… står jeg fullstendig stum. Jeg skammer meg over denne bitterheten, fordi den mer enn noe annet gjør så vondt.

For jeg er virkelig bitter. Jeg befinner meg i en periode av livet hvor folk rundt meg begynner å få orden på livene sine. Venner av meg fullfører utdannelser, får seg jobber de trives i… og jeg unner dem alt dette. Jeg gjør virkelig det. Jeg sitter på sidelinjen og heier aktivt på andres suksess, og blir oppriktig glad når de lykkes, mens en hemmelig bitter stemme inni meg minner meg på alt ikke ikke får selv. Alt jeg sannsynligvis ikke vil få. I årevis drømte jeg om å bli psykolog, ingenting gir meg mer glede enn å hjelpe folk rundt meg med å takle problemene sine. Men jeg vet jo at et så langt og vanskelig utdannelsesløp er uaktuelt. Jeg drømmer om å ta vare på andre, men sannheten er at jeg tror ikke jeg er stabil nok. Jeg drømmer, som de fleste andre om materielle saker og ting. Jeg drømmer om å skulle få meg et eget sted å bo, noe som er mitt… men man får ikke akkurat lån basert på en nav-inntekt. Det er heller ikke særlig aktuelt å skulle sette til side penger til en egenandel, når man såvidt har nok til å få ting til å gå rundt. Jeg kan ikke fordra det at jeg tenker på denne måten, men hvis jeg først skal sitte her og være ærlig om skammen kan jeg like gjerne ta med bitterheten også. De er tross alt to sider av samme sak. Jeg hater alt dette, og jeg skulle så gjerne diskutert og forklart disse følelsene utenfor denne bloggen… men jeg er rett og slett for følelsesladet. Jeg kan ikke diskutere eller evaluere noe som helst uten at klumpen i halsen vokser seg for stor til at jeg kan fortsette. Og jeg hater dette. Det føles som å tape hver eneste diskusjon, hver eneste samtale, fordi jeg alltid må avbryte før jeg er ferdig. Uansett om jeg sitter inne med gode poenger og meninger, uansett om jeg skulle ha rett, hvis den andre alltid få det siste ordet. Det er lett å føle seg overkjørt, selv om det aldri var den andres hensikt.

Jeg hater alle disse følelsene, bitterhet og sjalusi er ikke akkurat attraktive personlighetstrekk. Jeg er redd for å innrømme alt dette, det føles på mange måter som et sosialt selvmord… men jeg må få det ut på en eller annen måte, før det brenner meg opp fra innsiden. Om ikke annet vil mine kjære, ca 14 lesere vite hvordan jeg ser ut på innsiden. Mine absolutt verste sider.

Advertisements
12 kommentarer leave one →
  1. januar 8, 2011 9:49 pm

    Du er tøff, Trine! Det er mye flaks i dette livet vi prøver oss på. Jeg krysser fingrene for deg. Det er vondt å lese om, men håper det hjelper for deg å skrive om det.

    Ofte er det jo sånn at ting følger av hverandre: Hvis ett problem går dårlig, er menneskehjernen skapt sånn at det neste problemet går dårligere på grunn av dette (og omvendt). I psykologien kalles dette «learned helplessness», jeg vet ikke om du har hørt om det? Så en video om det, hvor en psykolog gjorde et eksperiment i et klasserom. (Aj, jeg er blitt en sånn kommentator som henviser til forskningsresultater på youtube. Herfra går det bare nedover.)

    Jeg synes videoen var veldig inspirerende, for den sier noe om at det ikke alltid er hva vi kan i utgangspunktet som bestemmer, men også hva tidligere erfaringer har lært oss at vi klarer.

    God helg!

    • januar 8, 2011 10:53 pm

      Takk! Jeg tror nemlig at mine egne fingre vil falle av om jeg fortsetter med å krysse dem.

      Og takk for linken også. Det var definitivt interessant.

  2. Vero permalink
    januar 8, 2011 10:13 pm

    Stabil jobb og rutinepreget hverdag er oppskrytt. De mest interessante menneskene jeg vet om er personer som av ymse årsaker ikke har fulgt A4-oppskriften for «hvordan leve livet»; de kjedeligste personene jeg vet om har jobb, samboer/ektemann og barn. Det er ikke tilfeldig at det er de personene jeg har minst kontakt med.

    Jeg vet så alt for godt at følelser man har om seg selv sjeldent affekteres av hva andre sier, men jeg sier det nå likevel: Du har ingenting å skamme deg over. Du er magisk. Og bare ved å skrive blogginnlegg som dette her, hjelper du andre som sliter med sine egne psykiske problemer. Just goes to show at man trenger ikke ha en lang utdannelse for å kunne ta vare på sine medmennesker. 🙂

    • januar 8, 2011 10:43 pm

      Jeg må innrømme at det hjelper bittelitt å høre at alt dette kaoset gjør meg mer interessant å omgås. Selv om jeg føler jeg har nok «interessante» historier å komme med nå… 🙂

  3. januar 8, 2011 10:19 pm

    Jeg brukte elleve år på å få tatt videregående http://stomm-blog.blogspot.com/2009/12/klare-seg.html – og var stolt over at jeg ikke ga opp.

    Modig er du, som så godt beskriver hvor vanskelig det kan være.

    • januar 8, 2011 10:59 pm

      Takk for kommentar! Jeg håper at jeg også om noen år kan komme i mål, det kommer definitivt til å bli feiret.
      Jeg er som alltid imponert over hvor god du er på å få frem hvor hardt det kan føles i tekstene dine. Du inspirerer meg også til å prøve.

      Jeg er bare misunnelig på folk som ikke alltid trenger å være modige for å komme seg gjennom hver dag.

  4. Silje permalink
    januar 9, 2011 12:01 am

    Jeg våkner hver dag og går på skolen og gjør en ok jobb, går på jobb etterpå og får en lønning på slutten av måneden.

    Problemene starter når jeg kommer hjem. Der blir jeg møtt av en mor som preges sterkt av angst. Er jeg så mye som ett kvarter sent hjem kan jeg vente å bli møtt med gråting og hysteriske utspørringer om hvorfor jeg ikke var hjemme før, hvorfor jeg ikke ringte, hvorfor jeg absolutt må være ute så lenge, kan jeg ikke tenke mer på mamma? Hvorfor bryr jeg meg ikke om mamma mer?

    Etter mye trøst og kos fortsetter jeg ned gangen til rommet mitt. På sengen min sitter min manisk depressive bror og spør engstelig om hvorfor mamma aldri lurer på hvorfor han er sent hjemme? Det blir vanskelig å forklare. Jeg lurer på hvorfor han har tatt smertestillende fra meg igjen?

    Det gjør så vondt søss. Jeg spøker lett og prøver å få ham til å smile igjen. Ofte kommer han inn til meg midt på natta og spør om jeg ikke kan prate litt. Jeg kan aldri si «nei, kim, jeg har både jobb og skole i morgen.» Inne i meg skriker jeg at det er han som er storebror, han som skal beskytte meg.

    Ofte lurer jeg på hvorfor det ikke er noen som ser hva som skjer? Hvorfor det ikke er noen som spør hvorfor jeg jobber tre ukedager og hver helg? Hvorfor jeg må ringe mamma i friminuttene og hvorfor jeg innimellom må dra hjem midt på dagen fordi jeg er redd for broren min som sitter hjemme alene?

    Pappa fikser regninger og drar til og fra jobb. Han vil ikke se, og ihvertfall ikke snakke om det som skjer. Han påstår at Kim er lat og snakker om at snart burde flytte ut nå som han ikke går på skole mer. Mamma er bare sliten etter jobb, forstår du det? Hva er til middag Silje, har du ikke laget middag enda?

    Jeg vet ikke egentlig hva som startet dette, jeg sier sjelden noe til noen om dette. Det er ikke ‘kult’ å måtte innrømme at jeg er den eneste som vasker klær hjemme, at jeg alene pyntet huset til jul i år. At jeg sto og lagde julemiddag. Morfar som var på besøk sa jeg var blitt så voksen og stakk til meg en ekstra to hundre lapp. Hvorfor må jeg være så voksen, jeg som ikke er atten enda en gang?

    Jeg har ingen psykisk lidelse, men jeg føler meg like skadet av de.

    Hvor er de som bryr seg om meg?

    Det har blitt en ekstremt lang kommentar. Jeg er egentlig ikke ute etter trøst eller å få høre hvor vanskelig jeg har det. Jeg ville vel bare dele min opplevelse av fornektelsen rundt psykiske sykdommer. Jeg har flere ganger fått høre av mamma hvor forferdelig det er at jeg må ta så mye ansvar. At hun er så takknemlig for at jeg tar meg så godt av Kim. Kim gir meg sin egen form for takknemlighet i hver klem og hvert bleke smil.

    Jeg mener heller ikke å fremstå som en tragisk liten helt. Huff, jeg sitter å tenker på om jeg i det hele tatt skal post’e denne kommentaren, det høres jo ut som jeg har det helt forferdelig! Jeg har jo ikke noe å klage på, jeg gjør det bra på skolen har flere venner som bryr seg om meg og som jeg er ute med en god del, en mor og far som er glad i meg og en bror som ikke er flau over å gi lillesøster en klem.

    Beklager over at jeg bruker kommentar feltet på bloggen din som utblåsnings sted, men det var noe her som bare virkelig fikk ned-trykte følelser til å boble opp. Du trenger selvfølgelig ikke svare hvis du ikke vil.

    • januar 9, 2011 12:24 am

      Selvfølgelig skal du få et svar! Jeg synes kommentaren din peker noe viktig, som ofte ikke blir snakket så mye om, nemlig hvordan det føles for de rundt. Å være pårørende, annen familie eller nære venner kan føles like vondt som for de som sitter midt oppi alt sammen.

      Jeg pleier å se på mennesker midt i en depressiv periode, eller med angst eller annet som trekker de ned, som sorte hull. Uansett hvor midlertidig eller langvarig det måtte være. Sorte hull er ikke bare smertefulle for den som sitter i midten, det trekker også alt annet til seg. Alle som kommer for nære vil hullet prøve å dra med seg nedover. Det er tyngdekraften på sitt verste.

  5. januar 19, 2011 4:13 pm

    Viktig innlegg. Selv sliter jeg med det jeg har selv-diagnosert som PTSD og så klart depresjon da. Og det er visst ikke bare-bare å prate om. Folk spør jo gjerne hvorfor man har traumer. «Barnemishandling». DER har du sperrer og folk som trekker seg unna. Sånt prater vi ihvertfall ikke om. Sånt finnes ikke blant hvite nordmenn. Så det er en lang vei – selv om en del tydeligvis er gått.

    • januar 19, 2011 4:30 pm

      Kjenner til det fenomenet, ja. Det er jo ingenting som er så attraktivt som folk med heftige issues. Jeg tror folk flest trekker seg unna fordi de ikke vet hvordan de skal forholde seg til det. Hvordan man skal oppføre seg, hva man kan snakke om. Og det er jo forståelig, forsåvidt. Det er jo ikke noe som blir snakket om, som du sier. Folk er generelt redde, eller ialfall usikre på ting som er ukjente eller uforståelig. Og man kan jo ikke akkurat påstå at overgrep eller barnemishandling på noen som helst måte er forståelig…

      Men heldigvis, om man kan si det, er vi flere som har opplevd det. Vi er flere som har følt det på kroppen. Om ikke annet kan vi snakke om det med hverandre. Så får vi heller ta det litt forsiktig med de rundt oss, ta det litt mer gradvis, gi dem litt tid til å forsone seg med det… eller noe i den duren.

Trackbacks

  1. Tweets that mention Skammen rundt en psykisk lidelse « Alt Innimellom -- Topsy.com
  2. Mitt 2011 « Alt Innimellom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: