Skip to content

Hva sokkene mine sier, episode 1

januar 9, 2011

Alle har en eller annen merkelig interesse, noe som ikke nødvendigvis kommer med på lista over hobbier på facebookprofilen. Alle har noe de er fascinert av, noe de ikke får nok av, men som kanskje ikke nødvendigvis kan kalles en «hobby». Noe de samler på. Noen samler på frimerker, andre på ulike fiskekroker. Noen samler på gorker (korkene på glassflaskene fra Coca Cola, de det står morsomme ting inni. «Indianerane kjem!» foreksempel. Eller «Gork i parken»), noen samler på leppestifter eller neglelakker. Veldig mange jenter har en enorm samling med sko. Eller øyeskygger. En eller annen ting som alltid blir tatt med når det er trøsteshopping på gang, eller når man har litt ekstra penger.

Jeg har ikke noe særlig mengde av noen av disse. Jeg har foreksempel ikke en eneste fiskekrok. Jeg tror jeg har noen gorker et eller annet sted (men jeg aner i så fall ikke hvor) og selvfølgelig har jeg sko… men ikke nok til at det kan kalles noen samling. Jeg har ikke engang et eneste par av såkalte «svarte pumps». Jeg er ikke helt sikker på hva det er engang, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke har det. Jeg har en liten samlig neglelakker… og jeg har en hel haug med diverse øredobber, eller øredingler som jeg liker å kalle de. Haugevis. Men det er ikke den mest spennende samlingen jeg har.

Når jeg trøsteshopper, som skjer oftere enn lommeboka mi egentlig tåler, er det tre ting det går i. Øredingler, vesker (fordi jeg har jo ikke noen som er akkurat sånn, akkurat den fasongen eller størrelsen eller fargen, eller noen som passer til det eller det.) og mest av alt: Sokker. Ja, du leste riktig. Sokker. Jeg kan ikke få nok av sokker. Jeg elsker sokker, med en lidenskap man ikke skulle tro var mulig. Sokker gjør meg glad. Det er en liten høydare hver morgen når jeg åpner skapet for å velge ut dagens par. Og det er dette denne bloggserien skal handle om. Sokkene mine, og hva de symboliserer. Det er symbolikk over alt, i alt du gjør og tenker på; og jeg er ekstremt god på å finne symbolikk som ikke egentlig er der. Svada & Symbolikk. Dette er grunnen til at jeg fikk 6 på eksamen i Bevegelsesforming (merkelige former for dans og bevegelse, som skal vise/demonstrere/symbolisere/osv ulike ting. En slags blanding av dans og teater.), mens resten av de jeg var på gruppe med fikk 4 eller 5. Jeg fant så uendelig mye symbolikk i den «dansen»,eller forestillingen vi lagde, at det var ikke måte på. Mesteparten av symbolikken fantes dog ikke før jeg satt der foran sensor og bablet ivei. Denne serien skal altså fortelle oss alle hva sokkene mine prøver å fortelle, eller hva jeg prøver å fortelle meg selv/verden når jeg tar de på meg. Jeg har ingen anelse om hva jeg holder på med. Men det i seg selv kan jo være artig. Og noe må man gjøre på søndager.

Dere skal slippe å se absolutt alle sokkene jeg har på meg i løpet av en uke, så jeg tenker å velge ukas tre kuleste. Helt random. Here goes.

Svarte sokker med hvite prikker påSvarte sokker med hvite prikker på: Dette er tilfeldigvis sokkene jeg har på meg i dag. Jeg tror de symboliserer min evige lengting (?) etter stjernehimmelen. Ser du? Prikkene ser ut som stjerner mot den svarte bakgrunnen. Så sent som natt til i dag sto jeg i nesten en time og stirret opp mot himmelen, selv om det var nesten overskyet. For meg holdt det at en liten del av himmelen var synlig. Jeg så Venus, og det er viktig. Jeg kan stå slik i evigheter, og når man står i blandt trærne på gravlunden jeg bor ved siden av er det mørkt nok til at man ser stjernene ganske godt. Det er selvsagt ikke like bra som å ligge på ryggen ute på noen holmer i havgapet tidlig om våren eller sent på høsten, når det nesten er mer stjerner enn himmel. Det er nok derfor jeg har på disse sokkene i dag. Det er underbevisstheten min som sier at den er lei av vinteren, og at det er på tida at våren kommer slik at jeg kan flykte til havs.

Rosa sokker med Hello Kitty, og hvite sikksakkstriper: Dette er da helt åpenbart. Fargen symboliserer den rosa og sårbare siden av personligheten min. Den som synes det er litt greit at jeg går på videregående, fordi universiteter og høgskoler virker så skummelt. Den siden av meg som helst vil sitte i hjørnet med et pledd pakket tett rundt meg, og se på Glee og drikke kakao hele dagen. Hello Kitty-merkene symboliserer hvor barnslig jeg er. Den siden av meg som ønsker å jobbe i barnehage, og ofte identifiserer meg mer med barna enn foreldrene. (Dessuten, ettersom jeg kjøper mesteparten av sokkene mine på barneavdelingen er det skikkelig kult de dagene det viser seg at jeg har like sokker som et av barna). Dette er åpenbart en ganske stor del av meg, for jeg har veldig mange sokker med Hello Kitty på. Sikksakkstripene er selvfølgelig en metafor på hvor ustabil jeg er nå for tiden. De ser faktisk litt ut som humørkurven i kalenderboka mi.

Svarte sokker med glitrende snøkrystaller: Mens de prikkete sokkene fortalte om min lengting etter stjernene, og at jeg vil at vinteren skal forsvinne fortest mulig, viser disse sokkene at det finnes en liten del av meg som liker vinteren. Eller rettere sagt; en del av meg som prøver å fokusere på de fine sidene ved vinteren. Snøkrystaller, foreksempel. Når det er ordentlig kaldt ute, og mørkt, og man står under en lyktestolpe, og det snør, og man har på seg en svart vinterkåpe, kan man studere snøkrystallene som lander på armen. Og jeg tror aldri at jeg har skrevet en setning med så mange og’er i seg før. Men snøkrystaller er skikkelig fine, og når man kan holde opp armen og studere de på nært hold er de akkurat så intrikate og vakre som på bilder og illustrasjoner. Det at sokkene i seg selv er svarte viser at selv om jeg prøver å like vinteren er det ikke nødvendigvis lett. Det er en evig kamp mellom mørket og snøkrystallene. Disse sokkene har glitter i snøkrystallene sine, noe som både fremhever symbolikken i hver enkelt krystall, og også trekker frem en annen side av meg: Den feminine/glamorøse. Ting som glitrer gjør meg glad, de gjør min ellers litt stusselige hverdag litt mer fancy og elegant. Tøflene mine glitrer også, men det har ikke noe med saken å gjøre. Jeg tror ikke på symbolikk i tøfler.

Advertisements
3 kommentarer leave one →
  1. Vero permalink
    januar 10, 2011 1:28 am

    Fabelaktig! Bravo!

Trackbacks

  1. Hva sokkene mine sier, episode 2 « Alt Innimellom
  2. Mitt 2011 « Alt Innimellom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: