Skip to content

Stillhet og kaos

februar 4, 2011

Det er dette jeg hater. Denne stillheten som senker seg etter at de andre har gått, etter at jeg har lukket døra bak meg, etter at det er over, hva det nå enn er jeg har tilbragt dagen med. Denne følelsen av likegyldighet, kombinert med ekstremt sterke følelser. Den virkelig intense følelsen av å være alene.

Før noen kommenterer eller tenker det; dette er ikke et jeg-er-singel-og-det-plager-meg-innlegg. Det er virkelig ikke det som er problemet. Jeg har det egentlig ganske fint som singel. Jeg savner ikke egentlig å ha en kjæreste. Det er ikke engang det å være alene i seg selv, ikke egentlig. Strengt tatt har jeg alltid vært ganske glad i å være alene.

Det er ikke ensomhet. Det er ikke å være alene, det er hva som skjer med meg når jeg er det. Det er tankene og følelsene som nesten eksploderer i meg i det øyeblikket jeg ikke egentlig har noe å distrahere meg med lenger. Det er alle tingene som foregår på innsiden av mitt blonde hode for tida som er problemet. Alle disse tingene jeg egentlig hadde sluttet å føle. Alle disse tankene jeg trodde jeg var kvitt. Denne klumpen i halsen som nekter å gi slipp. Men som psykologen min sa, det burde ikke egentlig være overraskende at det kommer snikende tilbake nå. Jeg sover tross alt ikke.

Eller, for å oppklare: Jeg sover. Jeg tar medisinene mine om kvelden, og på et eller annet tidspunkt ca halvannen – to timer senere sovner jeg. Men ca to timer senere våkner jeg igjen, lys våken og utslitt. Og deretter ligger jeg og vrir meg rundt og rundt i en døsig tilstand resten av natten, før jeg mer eller mindre utmattet sovner igjen på et tidspunkt da folk flest begynner å vurdere å stå opp. Jeg har prøvd å ta medisinene mine tidligere, jeg har prøvd å ta de senere. Ingenting fungerer. Jeg er utmattet, helt ødelagt. Jeg fungerer, fordi jeg strengt tatt sover nok til å holde meg gående. Det er bare søvnkvaliteten det er noe galt med. Og som bipolar er strengt tatt det å få nok søvn noe av det absolutt viktigste. Så det burde ikke komme som noen overraskelse at hodet mitt begynner å surre i gamle baner nå.

Det burde ikke overraske, men det gjør det jo ikke noe enklere. Men jeg har lært meg noen triks siden sist, som om ikke annet hindrer meg i å gå fullstendig fra vettet. Jeg er sosial. Jeg er innmari god, himla god, ille god, på å være sosial. Kalenderboka mi viser et ekstremt aktivt liv for tida. Det er det eneste som holder meg gående. For hver tomme rubrikk i den boka, hver dag uten blå eller lilla bokstaver, er en dag jeg går fra vettet. Sakte men sikkert fra vettet.

I det øyeblikket folk går, eller det øyeblikket jeg lukker døra på vei inn… da kommer tankene og tar meg. Tankene og følelsene som sirkler seg rundt meg og slår meg i gulvet. Noen ganger bokstavelig talt. Det er vanskelig å sette ord på nøyaktig hva tankene går i, hva stemmene i hodet mitt sier. Noen ganger er det så mange stemmer på en gang at det blir vanskelig å skille de fra hverandre. Det er ikke alltid konkrete ord. Men budskapet er alltid åpenbart. Stemningen er til å ta og føle på. Det er en eneste stor selvdestruktiv tåke. Om jeg tidligere på dagen har sett mitt eget speilbilde og faktisk likt det jeg har sett, noe som faktisk skjer relativt ofte, kommer stemmene og slår det imot meg når jeg senere på dagen sitter på gulvet ved siden av senga. Stemmene gjør narr av meg, de forteller meg alle de tingene som er så uendelig mye lettere å tro på enn de positivt tankene jeg måtte ha hatt i løpet av dagen.

Det er en intens tåke av udefinerbart kaos. Jeg er intenst sliten, og samtidig fryktelig rastløs. Jeg er urolig, jeg får tendenser til angst, der jeg sitter og klamrer meg fast til mine egne knær. Jeg vil sove, jeg vil lukke øynene. Men jeg vil ikke se det som finnes på innsiden av øyelokkene mine. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ikke føle disse tingene… jeg var så sikker på at jeg var bedre nå. Og på mange måter er jeg jo det. Forrige gang disse stemmene plaget meg, forrige gang det var på denne måten… alt var så galt på den tiden. Alt annet rundt meg raste jo sammen, alt jeg hadde trodd og følt på. Jeg var uendelig mye verre da. Dette var før diagnosen, før behandling og før medisiner. Jeg var så uendelig mye verre den gangen.

Men følelsen er mye av det samme. Så jeg flykter ut i det eneste jeg er i stand til å gjennomføre for tida. Jeg kommer meg noen ganger på skolen, noen ganger på trening, og hele tiden ut i sosialisering. Jeg må komme meg ut, for å ikke gå helt på veggen. Når jeg kommer meg ut, når jeg er med andre, er jeg mer eller mindre meg selv igjen. Iallfall nesten. Jeg kan føre samtaler, jeg kan smile, jeg kan le… og det er ikke falskt. Jeg føler virkelig glede, det er ikke skuespill. Med andre mennesker tilstede er jeg nesten normal. Selv om stemmene hyler inni meg er jeg til en viss grad i stand til å ignorere de. Kanskje må jeg knipe igjen knyttnevene. Kanskje må jeg holde pusten noen sekunder. Kanskje må jeg vugge sakte frem og tilbake når jeg sitter, eller stå og snurre overkroppen fra side til side når jeg står, eller kanskje sitte litt ekstra anspent med skuldrene litt høyere enn de vanligvis ville vært. Kanskje må jeg sitte litt og holde rundt meg selv. Men jeg klarer meg. Jeg klarer å følge med på hva folk sier, jeg klarer å delta. Jeg har det bra… men så kommer jeg hjem igjen.

Jeg er ikke redd for å være alene, tvert imot trenger jeg det. Jeg kan ikke ignorere kaoset døgnet rundt. Jo lenger jeg holder det på avstand, jo hardere kommer det tilbake. Og det er det ikke verdt. Men jeg trenger pausene. Jeg trenger pusterommet. Så for nå, for en stund fremover, vil jeg kaste meg over alle muligheter for å gå ut, alle muligheter for å få besøk. Jeg må fortsette å søke kontakt, fortsette å strekke ut hånden, selv om stemmene kommenterer hvor masete jeg er. Jeg må fortsette å sende meldinger, selv om jeg ikke nødvendigvis vil få svar. Og jeg må bare ta sjansen, kaste meg over, og håpe at jeg ikke skyver folk fra meg. Håpe at de, håpe at du, fortsatt er her når dette går over. Håpe at jeg kan gå tilbake å være sjarmerende igjen, at jeg kan sjarmere deg i senk, hvem du nå er. Jeg er ikke egentlig så masete til vanlig.

Jeg er ikke egentlig redd for å være alene. Dette er ikke egentlig meg.

Advertisements
4 kommentarer leave one →
  1. Vero permalink
    februar 4, 2011 9:51 am

    Har jeg noen gang nevnt at jeg elsker å bli maset på? 🙂 (Unntak: desperate, intetsigende mannfolk på nettet. Og det er ikke du. Håper jeg.)

    Klem!

  2. Tove Nymo Jensegg permalink
    februar 11, 2011 2:27 pm

    filmkveld med mamma kanskje???

Trackbacks

  1. Mitt 2011 « Alt Innimellom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: