Skip to content

Comeback

august 20, 2011

Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har forsøkt å skrive dette innlegget, eller hvor mange ganger jeg har tenkt på å blogge igjen. Det er et halvt år siden sist jeg skrev noe, men det føles som flere år. Det har skjedd så mye i løpet av de månedene… sivilstatusen har endret seg to ganger, håret skiftet farge, og humøret mitt kastet seg på en berg- og dalbane jeg ikke har sett lignende til på flere år.

Jeg kræsja i slutten av januar, og ble satt ut av spill i et par uker. Noe som i seg selv ikke er noe å snakke om. Sånt skjer med meg tre-fire ganger i året. Ingen stor sak. Det faktum at medisinene mine ikke virker lenger, derimot, er en veldig stor sak. Jeg rakk såvidt å komme på beina igjen (og fylle 25 år) før jeg kræsja igjen. Denne gangen på ordentlig. Det var mildt sagt jævlig. Jeg sluttet å ta telefonen, jeg sluttet å svare på meldinger, jeg sluttet å gå utenfor døra, jeg sluttet å stå opp om morgenen (og etterhvert i det hele tatt), og til slutt sluttet jeg å spise. Jeg lot være å møte opp til psykologtimene mine. Jeg var ikke på internett i det hele tatt i to måneder. Jeg ga opp. Alt. Det kom til et punkt hvor jeg innså at dette ikke var noe som ville gå over av seg selv, og begynte å vurdere innleggelse. Jeg var heldig, og fikk en uke i sol og varme istedet, takket være mine fantastiske foreldre.

Det gikk over, det gjør jo alltid det. Men det skremte vettet av meg. Så syk som jeg var i denne perioden har jeg ikke vært på snart ti år. Ikke siden før jeg fikk behandling. Så denne høsten vil bli preget av ny psykiater, og mest sannsynlig en ny runde med nedtrapping og testing av medisiner. Men da skjer det iallfall noe.

Det har tatt et halvt år, og jeg er mye bedre nå. Men jeg er fortsatt svært redusert. Nervene mine er frynsete, jeg blir fortsatt utslitt av sosialisering, jeg sover fortsatt dårlig, og jeg har fortsatt opptil flere stemmer som skriker til meg i hodet mitt. Men jeg er på beina igjen. Jeg står opp hver dag, jeg snakker med folk hver dag (iallfall over nett eller meldinger) og jeg husker som regel å spise. Jeg sover iallfall noen timer hver natt, og på mandag begynner jeg på skole igjen.
Og ikke minst; Her er jeg. Tilbake på mitt kjære internett. Det er godt å se dere igjen. Jeg har savnet dere alle sammen.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: