Skip to content

9 år

september 5, 2011

Om noen få dager er det 9 år siden jeg satte meg på en buss alene for å dra til sykehuset. 9 år siden jeg bestemte meg for å avslutte det bittelille livet som hadde flyttet inn i magen min. 9 år siden jeg begravde ansiktet i en pute for at ingen skulle høre meg gråte, fordi jeg var så usikker på hva jeg ville. Jeg ville virkelig ikke ta abort. Men det var det eneste rette å gjøre.

Det var omstendighetene som tok valget for meg. Jeg var bare 16 år, og jeg hadde blitt voldtatt. Jeg var ikke klar for å bli mamma, og iallfall ikke på den måten. Ikke alene, ikke med noen jeg strengt tatt aldri hadde lyst til å se igjen. Det er bare én fornuftig løsning. Tanken på at den lille jenta en dag skulle spørre hvem faren hennes var… tanken på å skulle måtte forklare noe som helst. Jeg hadde nok med å forstå ting på egenhånd. Jeg kunne ikke beholde barnet. Men likevel er det det vanskeligste, det verste jeg noengang har måttet gjøre. Og selv nå, etter 9 år, selv med all innsikt i hvorfor jeg måtte gjøre det jeg gjorde, gjør det fremdeles vondt. Jeg savner den ungen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg sier «jenta». Strengt tatt vet jeg jo ingenting om det lille fosteret jeg hadde i meg, annet enn at det var der. Jeg har ingen anelse om hvilket kjønn det var snakk om. Men jeg har alltid følt at det var en jente. Jeg bare… vet. Det føles rett. Og selv etter 9 år tenker jeg på henne. I perioder er jeg distrahert, og kan klare å «glemme» henne for en liten stund. Men hun kommer alltid tilbake. Jeg tar meg selv i å lure på hvem hun ville vært, om ting hadde gått annerledes. Hun ville vært 8 år gammel nå.
Hvor annerledes ville ikke livet mitt vært da… Jeg hadde blitt i Østfold, det er det jo ikke tvil om. Jeg var bare 16 år, så det er jo ikke snakk om at jeg kunne klart å ta meg av henne alene. Sannsynligvis ville jeg blitt boende hjemme. Jeg ville ikke dratt på folkehøgskolen, ville aldri truffet noen av vennene jeg fikk der, eller noen av de jeg fikk i Trondheim mens jeg bodde der oppe. Jeg ville ikke flyttet til Oslo sommeren 2004. Hvor mange av de jeg ser på som mine nærmeste nå ville jeg hatt da? Jeg kan bare komme på et par… Det er så rart å tenke på. Jeg lurer på hva som hadde skjedd med faren. Slik det er nå har jeg jo klart å holde identiteten til disse to drittsekkene for meg selv. (Hvorfor jeg har gjort det er en helt annen historie, men det har ingenting med denne saken å gjøre). Det ville jo ikke vært aktuelt om jeg beholdt ungen. Det merkelige med det hele er at jeg tror faktisk at faren ville stillt opp. Han har jo faktisk tatt kontakt meg meg i ettertid, og bedt om unnskyldning for det han gjorde. Ikke at det på noen måte forandrer det han gjorde, men han skal iallfall få litt cred for det. Jeg tror faktisk at han ville hjulpet til, han ville gjort det han kunne. Han er ikke egentlig så ille. Han bare dreit seg skikkelig ut en gang…
Jeg lurer på hvordan livet mitt ville vært om jeg beholdt han også i livet mitt.

Det er rart hvordan barn preger livet ditt. Selv de du aldri hadde. Jeg var jo bare gravid i en veldig kort periode, og mesteparten av den tiden var jeg jo ikke engang klar over at jeg var det. Det gikk bare litt over to uker fra jeg tok graviditetstesten til barnet var borte. Jeg hadde aldri et barn. Likevel tenker jeg på henne stadig vekk. Jeg tar meg selv i å holde en hånd på magen når jeg går forbi leketøysbutikker, eller når jeg ser stativer med barneklær på H&M. Jeg tar meg selv i å holde en hånd på magen mens jeg snakker med meg selv, som om hun hører meg da. Hun som har vært død i 9 år. Da jeg jobbet i barnehagen lurte jeg alltid på hvordan mitt barn ville vært. Ville hun vært lik det barnet, eller det barnet. Ville hun vært aktiv og sosial, eller ville hun krøllet seg opp i hjørnet med kosedyr og bøker slik som jeg gjorde som liten. Ville hun lignet på meg? På familien min?
Hun ville vært 8 år nå, en stor jente. Når jeg ser bilder av meg selv på den alderen lurer jeg alltid på hvordan hun ville sett ut, hvordan hun ville vært.

Det høres kanskje ille ut, at jeg fremdeles tenker så mye på henne. At jeg fremdeles synes det er vanskelig, at hun fremdeles påvirker hverdagen min. Men det er ikke egentlig så ille. Ja, på mange måter plager det meg at jeg tok det valget jeg gjorde… men samtidig vet jeg at det var riktig. Det var det eneste rette. Ja, det gjør vondt noen ganger…men som regel gjør det faktisk ikke det. Jeg kjenner at jeg blir litt glad de gangene jeg går rundt og snakker til henne, eller når jeg plutselig tar meg selv i å stryke over magen mens jeg ser på film. Jeg kjenner jeg blir litt varm og god inni meg, fordi jeg vet at hun alltid vil finnes der. Om det så bare er inni hodet mitt. Jeg var, og er, glad i henne. Jeg har fortalt henne det. Det, og at hun kanskje kan få lov til å bli født en gang i fremtiden. Når det føles riktig. Når tiden er inne.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: