Skip to content

Det gjør så vondt…

november 10, 2011

Det føles litt som om mitt kjære Oslo har sviktet meg. Byen som helt til nå har vært som en god, varm og trygg oase, føles nå både kald og skummel. Jeg er redd for å gå ut når det er mørkt.

Jeg har aldri vært det før. Aldri. Ikke noe sted.

Jeg gruer meg hver eneste dag jeg går ut, til hva som vil møte meg på forsidene. Hvor mange har det vært denne helgen. Hvor mange liv er ødelagt nå. Hvor skjedde det denne gangen. Og jeg gråter. Hele tiden. Jeg gråter for de stakkars jentene som har blitt overfalt, banket opp og voldtatt. Jeg gråter for alle de som, hvis det fortsetter på denne måten, kommer til å bli det. Og jeg gråter for meg selv.

Jeg har mareritt igjen. Nesten hver natt nå. Jeg hadde en periode, som alltid, i september. Men marerittene er annerledes da. Og de er forventet. Dette er annerledes. Det føles som om jeg blir voldtatt om og om igjen. Men det er annerledes hver natt. Hver gang er det på et nytt sted. Det er en ny mann hver natt, og hendelsene er aldri de samme. Likevel er det helt likt. Det er helt annerledes enn det som skjedde med meg. Men likevel det samme.

Blåmerkene jeg fikk var bare på steder det gikk an å skjule, slik det ofte er når man blir voldtatt av noen man kjenner. Det er enklere på den måten. Men verre, på andre måter. Om det gir mening. Blåmerkene disse andre jentene får, og de jeg får i søvne hver eneste natt, er annerledes. De er overalt, og de er umulig å skjule. Men likevel er det de samme.

Gjerningsmennene i disse tilfellene er helt annerledes. Jeg aner ikke hvem de er. Jeg aner ikke hva som foregår i hodene deres, hvordan i all verden de kan gjøre sånt som dette. Jeg aner ikke hva slags liv de må ha hatt, hvordan de har blitt som dette. Hvordan noen mennesker kan gjøre dette mot noen andre. Han som voldtok meg var helt annerledes. Han var ikke sånn. Men de og han… de er akkurat de samme.

Jeg kjenner ikke jentene som har blitt offer for disse voldtektene. Jeg aner ikke hvordan de har det, hvordan de klarer seg, om de gjør det. Jeg vet ikke hvor mye de husker, om de gjør det. Jeg husker nesten ingenting i det hele tatt. Kanskje det er derfor jeg blir så påvirket at nyhetsoverskrifter og beskrivelser av disse forbrytelsene. Eller kanskje det ikke er sånn i det hele tatt. Jeg tror ikke at jeg er klar for å vite hva som skjedde, hvordan det skjedde. Jeg går ut ifra at det kommer til å komme tilbake til meg før eller senere. Det er ikke noe jeg gleder meg til. Det lille jeg husker er mer enn nok.

Men det gjør så jævlig vondt. Jeg er så lei av denne smerten. Jeg hater hvordan dette er overalt nå, hvordan det slår til meg uansett hvilken vei jeg snur meg. Selv om jeg forstår hvorfor det er sånn, og selv om jeg ser fornuften i det, er det noe som knuses i meg hver gang jeg ser artikler om ha man kan gjøre for å forebygge ting som dette. Hva man skal og ikke skal gjøre. Jeg blir gal av å se på hvordan den byen jeg alltid har følt meg så trygg i, nå føles mer trykkende og fiendtlig. Jeg hater at jeg nå føler at jeg må ta forhåndsregler hvor jeg enn går, at jeg må passe på at jeg ikke går der og der da og da. Jeg hater at man som jente skal måtte bekymre seg. Jeg hater å måtte seg artikler og reklamer for ting som peppersprayer, selv om jeg forstår godt hvorfor de er der. Jeg hater hvordan alt dette er overalt, hver jævla dag.

Men det plager meg nesten mer å lese kommentarer under artiklene om disse tingene, kommentarer fra jenter som sier ting som «jeg kommer ikke til å skaffe meg dette» eller «jeg kommer ikke til å slutte å gå hjem alene i mørket» fordi at det ikke burde være nødvendig. Jeg er helt enig. Det burde ikke være nødvendig. Men… vi lever ikke i utopia. Og prinsipper hjelper fint lite når overgriperen står der og ser ned på deg. Jeg hater at jeg må tenke på sånt, jeg hater at jeg må forholde meg til dette hver dag. Men det er sånn det er. Iallfall for nå.

Det gjør så vondt alt sammen. Og jeg hater hvor mye det plager meg. Jeg hater at jeg nå nesten utsetter å legge meg, fordi jeg ikke vil drømme disse tingene. Det gjør vondt, og jeg gruer meg allerede til å se overskriftene i morgen. Jeg er redd for hva de vil vise. Jeg er redd for å tenke på at dette kanskje skjer med noen akkurat nå. Det som skjedde med meg… det som skjedde med meg for over 9 år siden. Over 9 år, og likevel sitter jeg her og har det vondt. Fordi jeg vet hva disse jentene føler nå. Vi har opplevd det. Vi har overlevd det. Det vi opplevde var ikke likt. Men det er likevel det samme.

Bare tenk på hvor mange som vil sitte sånn som dette om 9 år…

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: