Skip to content

Mitt 2011

januar 7, 2012

Det har blitt en tradisjon for meg, disse oppsummeringspostene om året som har gått. En tradisjon som i år fyller 5 år. (De fire første kan du lese her: 2007, 2008, 2009 og 2010) Jeg liker oppsummeringene mine. De gir meg en god anledning til å se tilbake på tiden som har gått, både på godt og vondt. De minner meg på hvor mye både livet mitt og meg selv har forandret seg i løpet av denne tiden. De gir meg en anledning til å stoppe opp, og tenke over hva jeg egentlig vil ha ut av livet mitt. Akkurat nå ønsker jeg mer enn noe annet at 2012 skal bli et bedre år, et år hvor ting endelig skal rette seg opp igjen.

2011 har ikke vært et godt år. 2011 var året jeg ble virkelig syk igjen, året jeg fallt lengre ned enn jeg har gjort på mange år, ikke siden før jeg begynte noen form for behandling. Det var skremmende hvor langt ned det gikk, og hvor alvorlig det ble. Men det ble bedre igjen etterhvert, som det alltid blir.

Januar: Januar var ikke så verst. Den lilla kalenderboka mi viser at jeg var eksepsjonelt sosial den måneden. Jeg hadde sosiale avtaler så godt som hver eneste dag, med stor variasjon både i aktivitetene og hvem jeg var med. Det var filmkvelder, seriekvelder, kaféturer, fredagspils (og pils flere andre dager også), det var kinoturer og middager, og til og med en tur på Spa i Strømstad. Jeg var på Yogurt Heaven flere ganger i uka, og ble ganske godt kjent med William, en av de to som driver stedet. Humøret mitt derimot var kraftig ustabilt. Likevel holdt jeg meg på beina, og var sterk nok til å forstå at psykiateren jeg hadde på den tiden faktisk gjorde ting verre. Jeg var sterk nok til å forlate henne, og starte jakten på en ny. Jeg var sterk nok til å sette ord på følelsene mine, viktigst av alt om skammen rundt det å ha en psykisk lidelse. Jeg hadde også humor nok til å begynne å tolke min fantastiske sokkesamling. Ah, sokker. ❤

Februar: Det var i februar ting begynte å gå nedover. Det startet ganske greit, mest fordi jeg kjenner meg selv godt nok nå til å vite hva som fungerer og hva jeg bør unngå i slike perioder. Trikset er sosialisering og virkelighetsflukt. Det var i februar jeg kjøpte meg Dragon Age: Origins. Det er et av de beste kjøpene jeg noengang har gjort. Jeg var også sosial. Vanvittig sosial. Vanligvis er det nok til å komme meg igjennom, nok til å holdet hodet over vannet til mørket falmer og forsvinner igjen. Men denne gangen var det annerledes. Jeg så det selv, og jeg prøvde så inderlig hardt å kjempe imot. Jeg var på konsert med Band of Horses (<3) og jeg var på konsert med Vigdis Wisur (A tribute to Eva Cassidy). Jeg ble 25 år, og i den anledning ble det en jentetur ut på byen. Det var omtrent på det tidspunktet jeg begynte å forstå hvilken vei ting begynte å gå.

Mars: Den 1. mars var jeg på Ringen Kino med Andreas, Andréas, Ping og Sindre, og så Black Swan. Jeg elsket den filmen, men den skremte meg mer enn noe har gjort på lenge. Det var nemlig der, i den kinosalen, at jeg innså omfanget av mørket jeg var på vei inn i. Jeg kjente meg så inderlig igjen i hovedpersonen, og hva som skjedde med henne. Jeg skal ikke røpe handlingen for dere som ikke har sett den, men jeg kan fortelle dere det at dette virkelig ikke er noe man vil kjenne seg igjen i. Jeg gikk alene hjem fra kinoen, hele veien fra Ringen Kino til Borgen, og jeg skalv hele veien. Etter denne dagen er den lilla kalenderboka helt tom. Jeg sluttet å gå utenfor døra mi. Jeg sluttet å ta telefonen når noen ringte, og jeg svarte ikke lenger på meldnger folk sendte meg. Jeg sluttet å logge meg på nettet, og forsvant inn i en helt egen form for boble. Jeg sluttet å spise, jeg sluttet å snakke, og jeg sluttet å bevege meg lenger enn mellom senga og sofaen. Det var virkelig ille. Dragon Age var det som holdt meg gående, hvor merkelig det enn måtte høres ut. Det ga meg den virkelighetsflukten jeg så sårt trengte. For noen få timer kunne jeg slippe unna meg selv og hodet mitt. Ikke at det hjalp stort, men det var iallfall noe. For første gang på flere år var jeg så mørklagt at jeg begynte å gi opp livet. Jeg ville sulte meg selv ihjel, og jeg var faktisk på god vei til å gjøre nettopp det. Heldigvis har jeg en fantastisk familie som stiller opp for meg, og som handlet før det gikk for langt. Med god hjelp fra min bror, min onkel og min tante klarte jeg å komme meg til Rygge Flyplass, og ble sendt ned til Gran Canaria for å tilbringe en uke i solen med mine foreldre som allerede var der nede. Jeg er evig takknemlig for den turen. Det er ikke den beste ferien jeg har hatt, den gjorde meg ikke noe friskere, men for en herlig uke klarte jeg å rømme fra mørket. Jeg fikk en pause fra det sorte hullet jeg hadde sunket ned i, jeg fikk puste igjen. Riktignok lå mørket og ventet på meg da jeg kom hjem, men pustepausen ga meg styrke til å holde ut. Den hjalp meg med å komme meg på beina igjen. Jeg begynte å ta bittesmå skritt i riktig retning. En kort spasertur med Hege. En konsert med Oslo Ess. Riktignok ble jeg liggende i fosterstilling i timesvis etter disse utfluktene, men det var verdt det. Jeg fikk puste igjen.

April: April var preget av flere bittesmå skritt. Jeg så Belle and Sebastian på Sentrum Scene, med Martine, og det var fantastisk. Jeg ble med Sindre til Haglebu, der vi oppdaget og satte navn på nye stjernemønster. Mine favoritter var Skjeivøksa og Tåketårnet. Jeg tilbragte også påskeferien på Haglebu, der min gode venn Sindre plutselig ble kjæresten min. Jeg dro på grillfest på Godlia, og jeg drakk kaffe på Café Sør gjentatte ganger. Riktignok ble jeg straffet hardt for alle disse begivenhetene, hver og en av de måtte betales for med både angst og timesvis i senga. Men det var verdt det.  Hvor sakte det enn gikk var jeg på vei ut.

Mai: Mai ble også gjennomført med babyskritt. Jeg dro på seiltur med mamma og pappa, der jeg fikk tatt årets første bad (i 10,7 grader). Jeg var på Grand Prix-fest hos Veronica, og jeg tilbragte masse tid med Sindre. Jeg begynte å smile igjen, jeg begynte å le igjen. Vi hadde en jentekveld på Godlia, der jeg presterte å drikke halvannen liter rødvin på egenhånd. Det anbefales ikke.  Ting begynte å bedre seg, men jeg var fremdeles mørklagt, jeg var fremdeles tappet for energi. Og jeg måtte fremdeles betale for alle gleder med nedturer i ettertid.

Juni: Juni var stille og rolig, uten noen store begivenheter. Bon Jovi spillte på Ullevål Stadion, en konsert som i utgangspunktet egentlig var utsolgt for lenge siden. Likevel fant Jørgen og jeg ut at vi skulle ta turen ned for å sjekke, det hender jo at det er noen få billetter igjen som ikke har blitt hentet ut. Vi var der ett minutt før dørene åpnet, og vi fikk faktisk skikkelig gode plasser. Ellers var det varmt og rolig, og jeg øvet meg på å puste jevnt og rolig igjen, jeg begynte så smått å senke skuldrene. Jeg jobbet meg oppover, skritt for skritt.

Juli: Juli derimot, startet med et smell. Min kusine Siri giftet seg, og jeg fikk den æren å synge i kirka. Noe som var ganske ekstremttil meg å være, ettersom jeg har både sceneskrekk og prestasjonsangst. Selv om pianisten ikke egentlig kunne sangen, og spillte annenhver note feil, ble det faktisk veldig bra. Iallfall fra min side. Uansett er det jo litt kult å kunne skryte av å ha sunget i det første lesbiske bryllupet i Domkirka. Det var kjempegøy! Desverre måtte jo et sånt adrenalinkick betales for, noe som førte til at den lilla kalenderboka nok en gang har flere blanke uker. Den 22. juli kom, og ingen av oss kommer til å glemme den dagen. Jeg var ikke i Oslo da det skjedde, jeg var ute i skjærgården på koster med foreldrene mine. Det pleier å være så koselig der ute, men jeg har aldri noensinne hatt en så sterk følelse av å være på feil sted. Jeg lengtet så intenst hjem til Oslo. Mitt elskede Oslo. Det gjorde så vondt å ikke være her den helgen. Den søndagen er den eneste gangen jeg har vært lettet over å komme hjem fra en båttur. Jeg deltok i det som skulle være et blomstertog, men som istedet ble en blomsterseremoni på Rådhusplassen. Jeg gråt for Oslo, samtidig som jeg aldri har vært stoltere av både byen min og landet mitt. Det var en ekstremt sterk opplevelse, hele den perioden. Selv begynte jeg endelig å komme meg ordentlig på beina igjen, etter nesten 6 måneder i mørket.

August: August kom, og mitt bare 3 måneder lange forhold med Sindre tok slutt. Av samme årsak som alle mine andre mislykkede forhold. Jeg begynner å finne tilbake til internett, og blogger igjen for første gang på et halvt år. Jeg tolker sokker igjen. Jeg begynner på skolen igjen, og selv om nervene mine er mildt sagt frynsete, begynner jeg å kunne slappe av igjen. Jeg klarer å være alene uten å frike helt ut. Jeg begynner å få sove igjen. Jeg var på to bursdagsfester, og jeg returnerer til Yogurt Heaven igjen, der jeg får en fantastisk hyggelig mottakelse. Det føltes godt å få høre at folk faktisk hadde savnet meg.

September: September startet med en mini-reunion med folk fra folkehøgskolen, noe som var utrolig koselig. Jeg har jo faktisk ikke sett noen av disse folka siden våren 2004. Jeg har min første time med den nye psykiateren min, (eller Medisinmannen, som han nå omtales som. Det var faktisk han selv som først gjorde det. Der har man jo et klart bevis på at jeg hadde funnet rett person.) som viser seg å være fantastisk. Med ham på laget føler jeg meg 100% sikker på at ting kommer til å ordne seg, og at vi vil klare å unngå en slik katastrofe som 2011 var igjen. Det kommer til å gå bra nå. Jeg stoler fullt og helt på at han kan (bidra til å) redde meg. Jeg tok min årlige joggetur (med mitt faste løfte om at denne gangen skal jeg fortsette. Nå begynner jeg å mene at dette er en tradisjon jeg like gjerne kan bevare som den er.). Jeg besøkte museet på Gaustad Sykehus, og når jeg nå nevner det kommer jeg plutselig til å tenke på et oppdrag jeg fikk av de. Et mysterium. En quest. Følg med her fremover, jeg blogger om det veldig snart, og dette er noe jeg trenger hjelp fra ca hele internettet til å løse. Jeg gleder meg allerede til å løse denne gåten. Klassen min tar en tur på Operaen og ser generalprøven av balettforestillingen om Woyzeck. Jeg var ekstremt skuffet, og ga forestillingen terningkast 1. Uka etter så det ut til at så godt som alle kritikere mente det samme.

Som alltid førte September med seg et kraftig stikk i magen. I år var det 9 år siden jeg tok abort, som resultat av den ene voldtekten. Av en eller annen grunn gjorde det vondere enn vanlig. (Noe som ikke akkurat ble bedre av at vi neste måned dro på klassetur til Teknisk Museum. I den medisinske delen der har de nemlig et bord der de viser utviklingen av et foster fra måned til måned. Å se både størrelsen og hvor utviklet et foster er i tolvte uke kom som et sjokk på meg.)

Oktober: Oktober startet med en kjempekoselig tur på byen, som riktignok endte litt merkelig, men likevel var generelt vellykket. Måneden var generelt preget av fest og moro, med til sammen tre fester, en ukes ferie, og ikke minst konsert med Tori Amos. Bare det i seg selv er jo nok til å redde en måned. Det var selvfølgelig en helt fantastisk konsert, en helt ubeskrivelig opplevelse. Det bør sies at jeg er en virkelig superfan av den dama. Hun er som en gudinne for meg, noe hun har vært i snart 10 år nå. Ah, Tori amos! ❤ Jeg var også på konsert med Melissa Horn, noe som heller ikke er til å kimse av. Hun er virkelig nydelig. Både musikken og jenta selv.

Oktober hadde også en litt absurd opplevelse da en eks av meg (som jeg trodde var i en helt annen del av landet) plutselig dukket opp på fest hos en annen eks av meg… det viste seg at de faktisk jobbet sammen. Jeg så virkelig ikke den komme. Men det skal jo sies at så fort det største sjokket gikk over var det jo utrolig koselig også. Det er så koselig å se at venner fra fortiden har det bra. 🙂

November: November er National Novel Writing Month, noe som alltid gjør måneden til et høydepunkt i året mitt. I år skrev jeg oppfølgeren til fjorårets bok, noe som viste seg å være en suveren suksess. Jeg er faktisk ganske fornøyd med den. Riktignok hjelper det jo forsåvidt lite å ha en god oppfølger når den første boka er så… vel, ikke så fantastisk. Men det kan man jo alltids gjøre noe med. Jeg vant (dvs fullførte) i år også, og endte på hele 65491 ord. Det er jo ganske imponerende spør du meg. Iallfall med tanke på hvor ekstremt mye tid jeg brukte på ulike former for prokrastinering i løpet av November. I tillegg til skrivingen fikk jeg meg også et par nye venner i løpet av måneden, noe som alltid er supert.

Riktignok var ikke alt positivt. Voldtektsbølgen som herjet i Oslo var jo ikke akkurat positiv for min del. Å se de overskriftene overalt hjalp jo ikke akkurat på mine allerede frynsete nerver. Angsten som hadde plaget meg så kraftig hele året ble jo ikke akkurat redusert av å få påminnelser om mine egne traumatiske opplevelser hver eneste dag. Jeg hadde mareritt nesten hver natt, og angst nesten hver dag. Pokkers drittsekker…

Desember: Desember er alltid koselig. Jeg elsker virkelig julen, og adventstiden er minst like fantastisk. Jostein og jeg dro til Ikea for moro skyld, og lekte rundt der i timesvis. Jeg skjønner ikke hva folk har imot Ikea, det er jo kjempegøy! Jeg feiret julaften to ganger, ettersom Jostein og jeg fant ut at vi ville ha en egen en før han stakk oppover til det iskalde Gokk. Det var veldig koselig, og bidro til å gi meg litt ekstre julestemning. Noe som riktignok avtok litt i forbindelse med at jeg skulle til tannlegen på Lille Julaften av alle dager. Ikke at det egentlig er noen stor sak. Jeg har aldri hatt hull før, og hadde ingen nå heller. Det skumleste jeg noengang har gjort hos tannlegen er å skrape bort litt tannsten, så det er jo ikke som at jeg har noe grunnlag for å ha tannlegeskrekk. Ettersom tannlegen denne gangen var en jeg hadde gått på skole med fra første til tiendeklasse gjorde det jo forsåvidt også egentlig ganske artig. Onsdagen før julehelga var jeg på Oslo Ess-konsert, med tilhørende afterparty. Det var utrolig artig, og inkluderte gjensyn med en hel haug med Rakstinger. Noe som var mye koseligere enn jeg hadde forventet. Kanskje mitt forhold til hjembygda mi endelig er på bedringens vei. Kvelden (eller natta, strengt tatt) endte litt overraskende, men det er ikke noe man trenger å snakke om, annet enn at jeg kan røpe at det var gøy. På julaften hadde vi i år en ekstra gjest, ettersom fetteren min denne gangen tok med seg en kamerat. Enda en ting som var utrolig koselig. I romjula så vi den nye Sherlock Holmes-filmen. Jeg elsket den! Har hørt mange si at de var skuffet over den, at den var altfor årlig, men jeg er altså definitivt ikke enig.

På nyttårsaften skulle jeg egentlig vært på fest på Godlia, men jeg var så sliten den helga at det endte med en stille og rolig filmkveld og en god middag med min bestekompis Jostein istedet.

 

Og så har vi kommet full sirkel, som Shakespeare så fint sa det. 2012 er her, og gudene vet hva det kommer til å bety. 2012 er året med den grønne kalenderboka. Året med bordkalenderen med  «words you should know to sound smart». Jeg lover å blogge mer i 2012, noe som ikke akkurat burde være så vanskelig med tanke på mine nesten 6 måneder i eksil i 2011. Jeg fikk The Elder Scrolls: Skyrim til jul, så jeg kan garantere at iallfall januar vil inneholde på mye playstation. Jeg har ligget hjemme med omgangssyke et par dager nå, og jeg kan fortelle deg at jeg aldri noensinne har plukket så mye blomster. Eller fanget så mange sommerfugler.  Jeg har heller ikke drept så mange kjemper eller mammuter før, men det sier seg vel egentlig selv.

2012 vil også bli preget av et heftig veddemål jeg rotet meg inn i i desember. Dere skal få den historien også i løpet av de neste dagene. Det kommer til å bli tøft. Det kommer til å bli vanskelig. Det kommer til å bli gøy. Og jeg kommer til å trenge all den hjelpen dere kan gi meg.

Og der var vi i mål for denne gang. Jeg må avslutte her, for jeg kom nettopp på at jeg har glemt å spise middag i dag… og dessuten har jeg et par drager og banditter jeg må kvitte meg med. Ha en god helg folkens!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: