Skip to content

På flyttefot. Igjen.

oktober 5, 2012

Så… da var det på tide å flytte igjen. Jeg er god på dette. Eller, god og god. Jeg har erfaring. Siden jeg kom til Oslo høsten 2004 har jeg flyttet syv ganger. Dette blir den åttende. Jeg startet på Kjelsås, i en superkoselig (men iskald) liten leilighet ca halvannen meter fra markagrensa. Det bodde tre rådyr rett utenfor. Jeg hadde to pusekatter, to små rom, to kokeplater, minst fem ulltepper og ca 2000 kr å leve på i måneden. (Det ble en del telefoner av typen «eeeeh…jeg trenger penger» til mamma) Det var første gangen jeg bodde for meg selv. Jeg var 18 år. Det var ganske ålreit. Jeg var syk, men det var en relativt god periode. Jeg kom meg stort sett på skolen. Jeg husket som regel å spise.

Derfra flyttet jeg til Godlia. Der skulle jeg dele en liten sokkelleilighet med kjæresten til ei venninne. Noe som høres litt merkelig ut… men planen var at hun skulle flytte inn hun også etter et halvt år (så fort hun var ferdig på skolen). Det gikk ikke så bra denne gangen. Jeg trivdes ikke i det hele tatt, men jeg tror ikke egentlig det hadde noe med hverken leiligheten eller samboeren å gjøre.  Jeg var veldig syk i denne perioden. Jeg hadde panikkanfall nesten hver dag, jeg kunne ligge i senga i timesvis uten å være i stand til å bevege på meg. Jeg var nesten aldri hjemme. Jeg kom meg sjelden på skolen. Jeg tilbragte så mye tid som mulig hos kjæresten min, i fosterstilling under dyna hans. Det var det eneste stedet jeg følte meg trygg. For å gjøre alt så mye bedre døde den fantastiske bengalkatten min midt oppi alt dette. Jeg var en elendig mamma for den andre pusen. Jeg var strengt tatt ikke i stand til å ta vare på hverken meg selv eller henne, så hun flyttet hjem til foreldrene mine.

Neste stopp var Nydalen, der jeg delte en superfin leilighet med kjæresten min. Det gikk bedre nå. Jeg hadde endelig fått en diagnose. Eller, jeg hadde fått flere, for å være presis. Jeg hadde fått bekreftet det jeg hadde mistenkt en stund: Jeg var bipolar. Jeg hadde PTSD. Jeg hadde panikkangst. Det var overraskende nok en lettelse. Med diagnosen fulgte nemlig medisiner. Behandling. Jeg ble (relativt) stabil. Jeg var lykkelig forelska, jeg hadde en leilighet jeg trivdes i. Det var flott. Det var supert. Så lenge det varte… men så tok forholdet slutt, og med det var det nødvendig å flytte. Igjen.

Jeg fant meg en knøttliten (og sjokkrosa) hybel på Grefsen, i huset til et mareritt av en gammel dame. Jeg skal ikke påstå at jeg trivdes veldig godt der… men det hadde sine lyse sider også. Det var her jeg ble kjent med han som nå er min aller nærmeste venn. Vi var naboer, vi sto sammen mot gamla. Når det er sagt, det var stort sett jeg som sto imot henne. Hun likte Jostein, nemlig. Mer eller mindre, iallfall. Meg derimot… jeg ble raskt stemplet som både sinnsyk og uhøflig, i tillegg til at jeg fikk gleden av å få høre at jeg var en løsaktig tøs. Jeg fikk meg en ny kjæreste nemlig. Grøss og gru! Hvordan våget jeg!! Han overnattet til og med hos meg! Fy skamme seg. Helsa mi var mildt sagt turbulent. Midt i flytteprosessen ble jeg hypoman (en mild form for mani), og (sinnsyk i gjerningsøyeblikket) kjøpte en kanin. (Master Shakespeare) Kjempelurt. Uansett, jeg ble ikke i den hybelen lenger enn absolutt nødvendig. Tre eller fire måneder gikk det vel, før man klarte å finne et nytt sted.

Schous Plass denne gangen. Nå var det tid for kollektiv. Vi var fem som bodde der, pluss katten min. Kaninen var der i noen uker, men ettersom min ekstremt lite barske katt var livredd for den måtte lille Shakespeare få et nytt hjem. Kollektivet varte bare i et år for min del. Det var kjempekoselig i perioder, men kaotisk også. Jeg var i relativt god form, iallfall til å begynne med. Jeg hadde en jobb (jeg både elsket og hatet den jobben, men det har ikke noe med saken å gjøre), og jeg klarte faktisk å utføre den. Jeg klarte å jobbe, jeg gjorde til og med en god jobb, men det slet meg fullstendig ut. Noe som i stor grad påvirket bosituasjonen. Jeg tror ikke jeg var en veldig god samboer… så når året var omme var det tid for å flytte igjen.

Denne gangen endte jeg opp på Vinderen, med kjæresten. Den leiligheten var virkelig fantastisk. Fenomenal. Den var stor og luftig, med en diger frukthage rett utenfor (og best av alt: det var ikke vi som hadde ansvar for vedlikehold av den.). Vi hadde et helt basseng som bod. Det var ikke vann i det, om noen skulle lure. Jeg elsket den leiligheten. Det gjorde Hiro (katten) også. Jeg bodde der i… litt over et år? Halvannet? Noe sånt. Det var en periode preget av sykdom, både for meg og samboeren. Bortsett fra det var det ålreit. Jeg jobbet litt, men var for syk til å kunne gjøre noen god jobb. Jeg begynte på skole igjen, nok et forsøk på å få meg den pokkers studiekompetansen. Det gikk som det meste annet jeg prøver på: Knallbra til å begynne med, deretter gikk det gradvis til helvete med det. Og så tok det forholdet også slutt… og dermed var det bare å hoppe på karusellen igjen. Hurra.

Jeg fikk napp på Borgen denne gangen. Et rom i kjelleren hos tanta mi, der jeg fikk dele kjøkken og bad med ei jente som jobbet som au pair hos de. Jeg har bodd her i snart to år nå. Det er ny rekord. 🙂 Det har vært kjempekoselig. Rommet er ikke stort, men etter all flyttingen er jeg kretsmester i å få steder til å føles som hjemme. Jeg er kjempeflink til å gjøre mye ut av liten plass (jeg har referanser, om du ikke tror meg). Bortsett fra gigantiske edderkopper (katten er livredd for disse), dryppende rør og et iiiiskaldt kjøkken har det vært et fint hjem. Jeg har fått spille-wii-besøk av småfetterene mine, jeg har fått kost masse med både hund og katt (valper! kattunger!). Det har vært fint. Men nå er også denne epoken over. Huset skal selges.

Jeg vet ikke helt hvor jeg ender opp nå. Jeg har ingenting å flytte til, leiemarkedet er håpløst. Så inntil videre er jeg sendt ut i eksil. Tilbake til barndommen. Frem til det dukker opp noe annet søker jeg tilflukt hos foreldrene mine. I Rakkestad. Stedet jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle måtte bo i igjen. Jeg trøster meg med at det bare er midlertidig. Og at jeg har fått tilbud om flere forskjellige sofaer å sove på i Oslo når det trengs. Det kommer til å bli nødvendig.

Så jeg blir borte nå. En stund. Heldigvis har jeg psykologen min her i Oslo, så jeg må jo nødvendigvis ta turen til byen ganske ofte for å se han. Jeg sier veldig veldig gjerne takk til kaffe/øl/klemmemøter når jeg først er her. Jeg kommer til å trenge det.

Advertisements
2 kommentarer leave one →
  1. martine permalink
    oktober 13, 2012 4:27 pm

    Jeg kommer på besøk 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: