Skip to content

Jeg er tilbake

april 3, 2013

Jeg har kommet over en kneik igjen nå. Jeg er tilbake i Oslo, byen i mitt hjerte. Jeg har et sted å bo igjen, noe som i seg selv er grunn nok til å juble. Dette er i tillegg den absolutt koseligste leiligheten jeg har hatt.

Etter nesten 5 måneder i Rakkestad kan jeg ikke få satt ord på hvor deilig det er å ha kommet hjem igjen. Jeg kan puste igjen. Når det er sagt, det var ikke på langt nær så ille flytte tilbake dit som det jeg hadde forventet. Kanskje hjalp det at jeg fikk en så god start. Jeg flyttet jo rett før november. November, med NaNoWriMo og alt det sosiale som følger med, er et av årets største høydepunkter for min del. Selv om det ble fryktelig slitsomt å pendle frem og tilbake flere ganger i uka var det verdt det. Og jeg fullførte denne gangen også. Vanligvis får jeg en knekk når NaNo er over. Etter å ha hatt en konkret plan og mening i en hel måned gjør det vondt når jeg plutselig står helt tom igjen. Denne knekken ble motarbeidet denne gangen. 1. Desember dro nemlig mamma og jeg til Gran Canaria for å overraske tanta mi. En uke der nede, på et sted som nesten føles som et andre hjem, var akkurat det jeg trengte. Jeg knakk ikke. Og når vi kom hjem derfra var det jo nesten jul. Jeg ELSKER jul. Jeg elsker å planlegge hva jeg skal gi til folk, jeg elsker å kjøpe gaver. Jeg elsker hvordan huset blir invadert av mammas ti tusen julenisser og engler. Jeg blir som en unge igjen. Og dermed forsvant den måneden også.

Det var først i januar at ting begynte å bli tungt. Uten NaNo, uten sydentur, uten jul å se frem til sto jeg plutselig helt stille. Jeg prøvde å skrive, men jeg fikk ikke ut et eneste ord. Jeg var så overbevist om at jeg skulle få skrevet så mye mens jeg bodde der. Jeg hadde jo ikke noe annet å gjøre, ingenting annet som kunne distrahere meg (vel, *kremt*, bare internett og Dragon Age og Skyrim og…). Jeg hadde ingenting annet, ingenting som kunne stoppe meg. Jeg skulle skrive masse, jeg skulle begynne å blogge regelmessig igjen. Men ikke et ord kom ut etter at november var over. Kanskje var det nettopp mangelen på alt annet som stoppet meg. Uten noe annet i livet mitt hadde jeg plutselig veldig mye tid til å tenke, og med meg sittende fast i Rakkestad var det nesten det verste som kunne skje. Det er ikke Rakkestad sin feil. Det er ikke engang folka som bor der. Det er den følelsen jeg får når jeg går av toget der, den følelsen som slår mot meg med en gang jeg beveger meg utenfor huset. Noen ganger kommer den inn dit også. Uten noe til å distrahere meg var det umulig å stenge denne følelsen ute.

Passende nok kom Linn Strømsborg ut med boka «Furuset» midt oppi alt dette. Boka handler om Eva, som av diverse årsaker må flytte hjem til foreldrene, hjem til stedet der hun vokser opp. Eva og jeg hadde mye til felles. Den boka kunne ikke ha kommet ut på et bedre tidspunkt for min del. Den var en trøst. I likhet med meg var det som om Eva ble flyttet tilbake i tid, til et sted som knapt hadde forandret seg i det hele tatt. Når hun flyttet tilbake dit var det akkurat som om hun gikk tilbake til det livet hun hadde for alle disse årene siden. For meg var det akkurat det samme. I det øyeblikket jeg flyttet tilbake var det som om nåtiden stoppet opp, og jeg ble flyttet tilbake. Det var bare én stor forskjell på Evas og min situasjon. Evas nye/gamle tilværelse inkluderte et rikt nettverk av venner. Når jeg ble flyttet i tid tilbake til det gamle livet mitt kom jeg tilbake til alt det jeg rømte fra i utgangspunktet. Fanget i mitt eget hode, fullstendig alene. Jeg hadde noen få venner da jeg vokste opp der, fantastiske mennesker, gode venner – men folk jeg likevel alltid holdt på en armlengdes avstand. Jeg har ingen anelse om hvorfor, igjen var det dette med at ingen skulle vite, ingen skulle se hva som foregikk i hodet mitt, ingen kunne få vite at noe var galt med meg, at jeg hadde det vondt. I så godt som hele livet mitt har dette vært det aller viktigste, selve grunnloven i hodet mitt, uten at jeg har noen som helst anelse om hvorfor. Resultatet av dette var jo at selv om disse vennene jeg hadde rundt meg sannsynligvis hadde stillt opp for fullt om jeg hadde latt de, sto jeg når alt kom til alt alene. Det er mye jeg gjerne skulle ha endret på der… kanskje hadde ting vært lettere om jeg hadde klart å snakke om det. Kanskje hadde jeg hatt noe mer å flytte tilbake til. Noe som kunne ha distrahert meg fra den bølgen som skylte over meg i januar. Minnene om den siste tiden jeg bodde der, det siste året jeg tilbragte på det rommet. Alle de søvnløse nettene, alle kuttene oppover armene og lårene mine. Det var som om arrene mine ble tydeligere for hver dag jeg var der.

Jeg holdt på å drukne på slutten der. Alt det jeg rømte fra kom tilbake. Alt det vonde som skjedde det siste året. Voldtekten, aborten, den bipolare lidelsen som kom eksploderende. Angsten. Insomniaen. Det ble så ille at vi ikke kunne vente lenger. Meldinger ble sendt ut til alle vi kunne komme på av venner og bekjente som muligens kunne vite om et sted jeg kunne bo. Jeg hadde flaks, ekstrem flaks. Det tok bare en uke før vi fikk inn en melding, og bare en uke til før jeg kunne flytte.

Og nå er jeg her. Hjemme igjen, på beina igjen, raskere enn jeg kunne ha drømt om. Og jeg skriver igjen. Hver eneste dag. Nå er det ikke bare fantasiverdener det går i heller, selv om det vel er der jeg trives best. Etter oppfordringer fra både psykologer, leger, nav-ansatte og bekjente jobber jeg nå for første gang med noe annet enn skjønnlitteratur. Jeg skriver på en bok om sykdommen min. En bok om å vokse opp og leve med en bipolar lidelse, om angst og traumer. Kort sagt, om hvordan det føles å leve med en usynlig sykdom i et samfunn der dette fremdeles er ganske tabubelagt. En bok om oss som opplever nav-systemet fra innsiden, eller rettere sagt fra undersiden. Mye av det denne bloggen har dreid seg om, men så mye mer også. Det er noe av det mest interessante jeg har holdt på med, men også fryktelig, fryktelig skummelt.  Men det føles riktig å gjøre det, og ut ifra det jeg har fått av tilbakemelding fra andre (både fra de som jobber med dette og de som har opplevd det personlig) virker det nødvendig også. Det blir spennende å se hva som kan komme ut av det. Mer om dette vil det selvsagt komme senere. Nå er det på tide å lukke chrome, og åpne scrivener. Jeg har fått sagt det jeg skulle si; Jeg er hjemme. Jeg er tilbake.

Advertisements
2 kommentarer leave one →
  1. Kristin Storrusten permalink
    april 8, 2013 12:30 pm

    Bra du skriver igjen! Lykke til!

  2. Tove Nymo Jensegg permalink
    april 17, 2013 5:48 pm

    Så bra du er igang igjen 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: