Skip to content

virkelighet/fantasi/minner/løgn?

april 16, 2013

Det er så mange tanker i hodet mitt som jeg ikke er i stand til å forklare. Noen av dem er så tydelige at de føles mer som minner, som om det er noe som faktisk har hendt meg. Men jeg klarer ikke å skille de fra hverandre. Jeg har alltid hatt problemer med å skille fantasi fra virkelighet. Men noen av bildene er så altfor tydelige. Hendte noe med meg da jeg var liten? Noe jeg ikke kan huske selv? Noen som er så sterkt at det likevel prøver å trenge gjennom? Er det sant, alle de stemmene som forteller meg at det er det?

En psykolog jeg hadde da jeg var 18 var den første som poengterte det, at det var noe rart med disse tankene mine. Noen av hallusinasjonene jeg hadde, noen av stemmene som snakket så mye høyere enn de andre. Noen av minnene, som startet så tidlig at jeg ikke kan huske en tid da de ikke var der. Som marerittene jeg hadde mens jeg fremdeles var i barnehagen. Mennesker som sto rundt meg i rommet mitt om natten. Hender som tok på meg. Tok på meg på steder ingen fireåring skal bli tatt på. Hvor kom de fra? Hvordan kunne underbevisstheten min finne på slikt på egenhånd? Det virker for rart.

Men samtidig… hvem skulle det ha vært? Hvem kunne gjort noe sånt, hva det nå enn var som hendte med meg? Og hvordan kan jeg være sikker? Jeg kan ikke en gang forestille meg at noen jeg kjenner, eller kjente, kunne gjort noe sånt. Men hvor kom det fra da? Jeg har mest lyst til å si at det bare er noe som kom ut av ingensteder. Kanskje jeg overhørte en samtale, noen som snakket om at noe hadde hendt med noen andre. Kanskje det ble nevnt på radioen, eller på tv. Kanskje jeg så et bilde, et bilde min altfor velutviklede fantasi vrengte om til noe helt annet enn det det var. Den tanken er så mye mer behagelig enn alternativet. Jeg har lyst til å si at alle problemene jeg har med kroppen min, alle problemene jeg har med nærhet og intimitet, med sex, at alt dette startet senere. Jeg ble jo voldtatt da jeg var 16. Det gir mening. Og mest sannsynlig er det der det ligger. Mesteparten. Jeg har lyst til å si det.

Men jeg vet at det ikke er sant, iallfall er det ikke hele sannheten. Sannheten? Jeg var redd for sex før det. Jeg kunne ikke engang ta på meg selv. Det gjorde vondt. Det var jo derfor jeg ikke ville ha sex med han som voldtok meg først… jeg likte han jo egentlig. Men jeg var så redd, og jeg var så forvirra. Jeg er fremdeles forvirra. 10 år senere har jeg ikke kommet noe nærmere svaret. Hvordan skal jeg det, når jeg ikke engang kan huske noe? Jeg aner ikke når, eller hvor, eller hvem. Eller om det i det hele tatt skjedde noe. Jeg har et sterkt , intenst minne om å sitte alene på et rom med ei annen jente. Hun var noen år eldre enn meg. Og det var en hemmelighet vi aldri, aldri kunne si til noen. Jeg husker ikke hva den hemmeligheten var, bare at jeg ikke kunne si det til noen. Nå i ettertid er det lett å synse, lett å lese signaler som kanskje ikke engang var der. For alt jeg vet kan den hemmeligheten ha vært at hun stjal kake fra kjøleskapet. Men det virker rart at jeg skal huske det så godt.

Det virker også rart at det alltid har vært så klart og tydelig innprintet i hodet mitt at ingen skal vite om at jeg ikke har det bra, at det har vært så viktig for meg. Det var den gyldne regel, grunnloven, det eneste budet. Selv foreldrene mine visste ingenting før jeg var 16, og eneste grunnen til at jeg fortalte de det da var at både skolepsykologen og den ene læreren min truet med å ringe de selv. Til og med mine beste venner holdt jeg det skjult for, frem til de så kuttene på armene mine. På det tidspunktet begynte jeg uansett å bli så dårlig at å skjule det ble umulig. Selv nå benekter jeg det som regel om noen spør hvordan jeg har det. Jeg svarer at det går greit før jeg i det hele tatt rekker å kjenne etter. Til og med psykologen må dra det ut av meg, når han ser at det ikke går så bra. Det er så mye enklere om folk ikke vet. Det er så mye enklere når man slipper å svare. Det er jo ikke noe poeng i å spørre meg om hvordan jeg har det… jeg har jo ingen av svarene selv.  Det er derfor jeg konsekvent ikke tar telefonen hvis jeg er litt ustabil.

Jeg aner ikke hva jeg skal svare om folk spør hvordan jeg har det. Jeg har ingen som helst anelse om hvordan jeg har det. Ingen.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: