Skip to content

Love is in the air

juli 22, 2013

Ah, så jeg glemte visst å fullføre de to siste reisebrevene mine. Mens jeg fremdeles var på festivalen, og de dagene i Brussel, var jeg jo opptatt med å gjøre de tingene reisebrevene ville handlet om. Og etter at jeg kom hjem har jeg vært… distrahert. Mildt sagt.

La oss begynne med den siste delen. Det er den jeg liker best selv. Konserter er awesome, og som nevnt i det siste reisebrevet var konsertplanen for den siste dagen ganske episk. Brussel er en fantastisk by, og dagene der var flotte de også. Vi var blandt annet innom tegneseriemuseet der. Bilder fra den dagen dukker muligens opp når jeg får somlet meg til å poste de reisebrevene. De er nesten klare… Uansett. Vi var innom favorittbaren min også, fantastiske stedet. Men ingenting av dette kunne konkurrere med det faktum at jeg hadde en sånn irsk en som ventet på meg hjemme. Han heter Brian, og han er min. Det er ganske fint.

Vi møttes via felles venner. Det er jo gjerne sånn det skjer. Man dukker opp på en fest, alt er fint og flott, og så står det plutselig noen der. Det første han noengang sa til meg var «Nice to meet you, lass». You had me at «lass». Jeg har jo alltid ønsket meg en ire. Når det er sagt, det er jo ikke derfor jeg liker ham, selv om det er gøy å spøke med at det er det. Hans episke irishness er bare en bonus. En stor og særdeles attraktiv bonus. Men det var øynene hans som gjorde de. Jeg drukner i de hver gang han ser på meg.

«Si noe morsomt» pleier jeg å si til folk når jeg trenger en oppmuntring. Folk flest svarer med en eller annen vits av den typen man gjerne finner i Donaldblader (og det skal man overhode ikke kimse av) eller «eeeeeeh…som hva da?». Brian, derimot, setter i gang med en 20 minutter lang og kompleks historie med tusser og enhjørninger og fantastiske verdener fulle av magi, helt på sparket. Han er litt magisk selv, tror jeg. Min helt egne leprechaun. Det er mye jeg kan si om kjæresten min. Han er 50/50 irsk og norsk. Han jobber som barista, og lager utrolig god mocca. Han er faktisk kjent som moccamannen, har jeg hørt rykter om. Han er så høy at jeg må stå på tærne for å kysse ham.  Han har kule venner, iallfall de jeg har truffet så langt. Han kommer godt overens med mine venner, iallfall de han har møtt så langt. Jeg kan se hjertet hans banke. Han er like glad i øl og rødvin som jeg er, og han har god smak i tillegg. Han er en god del yngre enn meg. Jeg var litt bekymra for akkurat det til å begynne med, men jeg bryr meg mindre for hver dag som går. Jeg liker han, han liker meg, og vi er en god match. Alt annet er urelevant. Så får folk bare få lov til å mobbe meg med at jeg er på barnerov… 🙂 Han er morsom. Han er romantisk. Da jeg kom hjem fra Belgia ble jeg møtt med tente lys og rødvin. Og Marvin Gaye. Så la oss legge til på lista at han er cheesy også. Han er en nesten like ivrig MarioKart-spiller som meg. Score! Han er til og med god. Når han blir engasjert er det så godt som umulig å stoppe ham. Han setter i gang med en nærmest uendelig rant, og det går ikke egentlig an å få han til å holde kjeft før han er ferdig. Det er ganske søtt, akkurat det. (Kremt. Jeg mener selvfølgelig barskt og manndig osv osv)

Nå hadde det vært skikkelig fint å legge til et sånt se-så-søte-vi-er-sammen bilde av oss. Det finnes et skikkelig fint et, det er bare ikke jeg som har det. Men dere skal få se så fort jeg får tak i hun som har det. Frem til det får dere bare stole på meg når jeg sier at han er skikkelig fin.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: