Skip to content

Mitt 2013 (og litt 2012)

desember 26, 2013

Det var denne tradisjonen, da. Den jeg glemte i fjor. Jeg har oppsummert 2007, 2008, 2009, 2010 og 2011… men i fjor ble alt bare tull. På den tiden jeg skulle ha satt meg ned med det var alt bare teit. Jeg var deprimert, ikke veldig alvorlig (ennå) men mer av den hele-verden-suger-og-jeg-vil-bare-gråte-men-hvis-jeg-bare-ignorerer-det-lenge-nok-vil-det-gå-over-av-seg-selv typen. Den typen som gjerne har en konkret årsak. I dette tilfellet det faktum at jeg plutselig hadde stått uten sted å bo og dermed måtte flytte tilbake til Rakkestad. Noe som ikke var helt optimalt. Så det ble ingen oppsummering av 2012.  Derfor, siden jeg nå uansett sitter her i tilbakeblikkmodus tar jeg med litt derfra også, uten at det får et helt innlegg for seg selv. 2013 har vært veldig spesielt, med en ekstrem berg-og-dalbane av humørsvingninger.  Jeg var dypere nede enn jeg har vært på årevis, og mer sprudlende lykkelig enn jeg kan huske å ha vært på lenge, om noen gang.  Jeg har både ledd og grått så masse at man ikke skulle tro de to begge kunne få plass i det samme året. Det har blitt litt mye. Men jeg er her fortsatt, mer eller mindre oppegående, og definitivt på vei til å bli mitt i utgangspunktet veldig optimistiske meg igjen. Det ordner seg, det gjør jo alltid det. På en eller annen måte.

For et år siden var jeg som sagt relativt hjemløs. Det var ikke en god vinter. Jeg hadde allerede vært i Rakkestad i et par måneder, men det var i januar 2013 at ting virkelig begynte å skli ut. Det kom ikke som noen overraskelse på noen. Jeg hadde flyttet i midten av oktober, men rett etter det kom jo november, og ting går som regel fint i november. NaNoWriMo, og alt det fantastiske som følger med.  Deretter fulgte en uke på Gran Canaria, og så var det plutselig jul. Det var først i januar at virkeligheten slo til. Jeg følte meg fanget, brutalt slengt tilbake til det livet jeg flyktet fra da jeg var 17. Jeg husker at jeg leste Furuset, den nyeste boka til Linn Strømsborg. Jeg elsket den boka, men kanskje var det dumt av meg å lese den akkurat da. Bokas hovedperson Eva flytter også hjem til foreldrene, hjem til fortiden sin. I utgangspunktet var det en perfekt match, jeg tenkte at dette var jo den perfekte boka for meg. Men i motsetning til Eva fant ikke jeg tilbake til noe gammelt nettverk, eller noe gammelt liv jeg kunne gjennoppta. De få personene jeg har noe kontakt med fra Rakkestad bor jo ikke der lenger. Ikke at det var veldig mange i utgangspunktet. Det å lese den boka akkurat da gjorde at min mangel på nettverk ble så mye virkeligere. De tingene jeg egentlig prøver å ikke tenke på når jeg er i den tilstanden ble plutselig spikret opp på innsiden av øyelokkene mine. Det ble virkelig, og det ble akutt. Jeg tok noen turer til Oslo i løpet av måneden, jeg så Les Miserables på kino og Lindsey Stirling på Parkteateret, men så kræsjet jeg i slutten av måneden. Vi innså nøyaktig hvor dårlig det gikk for meg å bo i Rakkestad, og begynte å sende ut meldinger til alle vi kunne komme på som kunne vite om noen leilighet til leie. Den 30. kom den reddende meldingen om at det fantes en på Nordstrand, hos venner av familien.

Den første tirsdagen i februar 2013 reiste vi for å hilse på familien Bjerkrheim, og for å se på leiligheten. Det er nesten ufattelig at ting gikk i orden så fort, og så godt. Allerede den kommende helga flyttet jeg inn i det som kanskje er den koseligste leiligheten jeg har hatt. Jeg var tilbake i Oslo, og kunne være kjempesosial igjen. Det hjalp. Jeg kom meg sakte men sikkert på beina igjen. Jeg feiret bursdagen min tre ganger på en dag. Først kake og kaffe med Jørgen, så kino med Susanne (Life of Pi) og så middag hos Silje. Det var en god dag. Den samme uka så Silje og jeg Beth Hart på Rockefeller. Den dama er rå. (Februar 2012 var litt mer dramatisk. Etter å ha vært plaget av litt hodepine og og lett svimmelhet i noen uker, fikk jeg plutselig kraftige anfall. Jeg fikk kraftig hodepine, og ble så svimmel at jeg ikke kunne stå oppreist, dette kunne vare i over en time, noen ganger to. Rett etter bursdagen min fikk jeg et så kraftig og langvarig anfall på skolen at de ringte etter en ambulanse. Jeg våknet opp på legevakta, men de fant ikke ut noe konkret. Jeg ble sendt hjem, med streng beskjed om å oppsøke lege om det skjedde igjen. Det gikk ikke mange dagene før jeg var tilbake på legevakta. De sjekket litt uten å finne noe, men denne gangen sendte de meg videre til sykehuset. Jeg tilbragte en uke på Ullevål, med alle mulige slags tester man kan ta. De fant ikke så mye relevant. De fant noen flekker i hodet mitt da de tok MR, så det ble litt bekymring rundt det, men det viste seg å ikke være noe farlig. Små betennelser, visstnok. Jeg syntes at det hørtes litt merkelig ut at jeg kunne ha en haug betennelser i hodet mitt uten at det var noe farlig, men med tanke på at et tosifret antall leger var enige om dette konkluderte jeg med at det kom til å gå fint. Siden det ikke ble funnet noe skummelt på noen av prøvene ble det bestemt at vi skulle prøve å trappe ned på noen av medisinene jeg går på. De er jo ganske sterke saker, og dosene jeg er på er veldig høye, så de mente det kunne være der problemet lå. Med unntak av noen mildere episoder har det ikke skjedd noe mer etter det, så vi antar at saken er løst.)

I begynnelsen av mars 2013 gikk Vero og jeg på en førpremiere av The Place Beyond the Pines. Den var forsåvidt bra den, og hallo, Ryan Gosling, men jeg ble sittende og fundere på om det finnes noe navn på det motsatte av en feel-good-film. Ingen hadde det bra i den filmen, alt var bare kjipt. Senere i måneden kom mamma og tante Mona på besøk, og det ble litt shopping og en film- og vinkveld. Det var mye koseligere. Det var Emerganza Festival på John Dee, og jeg traff Karl Martin, som jeg ikke hadde sett på over 10 år. Ellers var det mye sporadisk sosialisering, noen seriekvelder med Jostein, en filmkveld her og der, og noen øl med den ene og den andre. Sånne små ting som gjør at hverdagen er verdt alt det kjipe man få slengt i fleisen. (I mars 2012 var det mye av det samme. Jeg så The Best Exotic Marigold Hotel på kino tre ganger, og The Hunger Games en gang. Dessuten var det en 90-talls fest på Godlia. Jeg kjørte grunge-looken, med revna olabukse, Nirvana t-skjorte og en rutete skjorte utenpå. Ellers var det mye Spice Girls på gang. En god kveld, med andre ord.)

april 2013 spiste jeg masse is på Ben & Jerry’s med Harald, den 9. var det til og med Free Cone Day. Det er et snasent opplegg, gratis is liksom. Gratis Cherrry Garcia, det blir jo nesten ikke bedre. Hiro fyllte 6 år. Vi skulle egentlig ha en ordentlig barnebursdag, med partyhatter og boller og brus, men jeg ble syk den dagen. Jeg tror ikke Hiro lot merke til noe. Ellers var det filmer og serier og kaffe og øl, og et par skrivemøter der vi ikke egentlig skrev så mye, men hadde det sabla gøy likevel. Det var mye pusling med diverse Doctor Who leker, og endel leking med Plot Machine på Script Frenzy. Jeg har fortsatt planer om å skrive denne boka:

plot machine

plot machine

(I april 2012 så jeg The Hunger Games en gang til, og så Titanic på kino med Miriam. Det var litt artig hvordan hele kinosalen snufset i kor. Ellers skjedde det lite.)

mai 2013 var jeg enten fryktelig dårlig på å notere ting i kalenderboka mi, eller så skjedde det bare veldig lite. Jeg vil gjette på en blanding av de to. Jostein og jeg hadde en filmdag i begynnelsen av måneden, og så var det vår årlige spasertur i sentrum på 17. mai. Som vanlig ble det ført statistikk på nordlendinger. I år ble det observert 134 blå og 64 grønne. (2012: 118 blå, 43 grønne). Det var Grand Prix fest hos Vero, med kjoler, tiaraer og dansing. Det var en fest på Godlia, og den vanlige flommen av øl og kaffe med alle de bra folka jeg er så heldig at jeg har i livet mitt. (I mai 2012 ble Jostein og jeg med mamma og pappa på båttur. Det var 9 grader i vannet da vi badet, og det begynte å hagle da Jostein klatret opp stigen. Vi kjøpte årskort på Naturhistorisk Museum… som vi bare brukte den ene gangen. I tillegg jobbet vi, Jostein og jeg altså, med kartet som hører til den bokserien jeg har jobbet med i november de siste årene.)

juni 2013 var det mer action. Håret mitt ble skikkelig, skikkelig rødt, og jeg ble skikkelig, skikkelig forelska. Jeg traff Brian på en fest hos Silje, og alt endret seg. Jeg hadde helt glemt hvordan det føles å falle så hardt. Det var en god måned på kjærlighetsfronten ellers også. Foreldrene mine hadde 30-års bryllupsdag, og i den anledningen hadde jeg laget i stand en overraselse for de. I løpet av flere måneder hadde jeg samlet inn bilder og hilsener fra familie og venner, samt taler og bilder fra bryllupet deres. Resultatet ble en bok full av bilder og minner. Og best av alt; de hadde absolutt ingen mistanke om at noe hadde foregått bak deres rygg. Det var herlig! Ellers… juni handlet om Brian, kjærlighet og lykke. (juni 2012 var relativt begivenhetsløs helt frem til slutten. Da var da Silje og jeg dro til Belgia sammen for første gang. Vi fløy nedover den 27., og så var alt bare episk. Vi var et døgn i Leuven først, en superkoselig liten by, før vi dro på Rock Werchter. Vi så Pearl Jam. Vi så The Cure. Katzenjammer. Regina Spektor. Garbage. Rise Against. The All-American Rejects, Within Temptation, Blink 182 og The Kooks. Noel Gallagher. Florence and the machine. Kitty, Daisy & Lewis. Det var mildt sagt awesome. Vi avsluttet med et par dager i Brussel, der vi blandt annet oppdaget den mest awesome baren noengang, og absint.)

juli 2013 dro vi tilbake til Belgia. Denne gangen hadde vi avansert fra 2 til 5 festivaldeltagere. Vi utvidet med et par ekstra dager også, for å gjøre det ordentlig. I Leuven spontanshoppa alle hvert sitt pop-up telt, mitt har svart og hvitt ku-mønster. Vi vasset i gjørme for å komme inn til campingområdet på festivalen, men det var strålende sol resten av tiden vi var der. I år så vi All Time Low. Green Day. Gogol Bordello. Vampire Weekend. The Script. Ke$ha. Stereophonics. Nick Cave & The Bad Seeds. Band of Horses. 30 Seconds to Mars. Depeche Mode. Editors. Of Monsters and Men. Vi dro til Brussel denne gangen også. Tilbake til den samme fantastiske baren, i tillegg til at vi fant en fantastisk en til. Vi dro på et tegneseriemuseum. Men for meg var det minst like fantastisk å komme hjem igjen. Der ventet Brian på meg. Og mitt livs beste sommer. Øl og kjærleik. Og en hel haug med nye venner. Det var episk.

2013-07-07 13.36.41

August 2013 fortsatte bare der juli slapp. Øl og kjærleik, øl og kjærleik. Jeg var lykkelig. Litt for lykkelig, viste det seg. Jeg suste avgårde i en sprudlende hypoman rustilstand, og brukte altfor mye penger i både juli og august. Ikke alt gikk bra da, i midten av august klarte jeg helle kokende vann på foten min, og fikk heftige brannsår.  Det er det vondeste jeg har gjort noen gang. I tillegg fikk jeg infeksjon i det, som gjorde at den ene foten plutselig var mye større enn den andre. Men det gikk greit, jeg var lykkelig! Jeg humpet på krykker på Rockefeller for å se Oslo Ess, og det gikk egentlig helt fint. Så lenge ingenting kom nær foten. Da en mann på trikken klarte å tråkke på den føltes det som om hele foten revna. Ikke kok foten deres, folkens. Det er dumt. (I august 2012 så jeg 28 stjerneskudd, og fikk se Damien Rice live.)

September er ofte en dårlig måned, takket være traumer og slikt. Det var ikke noen høydare i år heller, selv om alt blir hundre ganger bedre når du har kjærleik i livet. Foten min begynte endelig å bli bedre, mot midten/slutten av måneden slapp jeg bandasjen og kunne gå med sko igjen. Sånt er jo praktisk. Ellers var det lite som skjedde, jeg sto pga mange dårlige dager over veldig mye sosialt som skjedde. Men det var ok, alt var som det skulle være. Jeg var så sosial som jeg klarte å være, og takket være Brian og gode venner gikk måneden egentlig ganske fort.

Oktober er vanligvis en måned jeg er veldig glad i. Marerittene fra september slipper taket, høsten har kommet på ordentlig, og det er tid for å planlegge årets NaNoWriMo. I år gikk det ikke like bra som det pleier. Jeg ble truffet av hva man kan kalle en mental bombe, og plutselig var jeg singel igjen. Helt ut av det blå. La oss bare la det ligge, det gjør for vondt. Jeg rømte til Horten for å besøke Susanne. Den helga var perfekt for meg akkurat da, det var nøyaktig det jeg trengte. Helt i slutten av måneden tok jeg min første tatovering. Litt for å gi meg selv en trøstegave. Jeg hadde forsåvidt hatt planer om å ta denne senere, jeg har en annen jeg hadde tenkt til å ta først, men det slo meg at det var denne jeg trengte mest. (Oktober 2012 var heller ikke noe høydepunkt. Det var da jeg plutselig fikk vite at huset skulle selges, og at jeg dermed måtte flytte. Resten vet dere allerede…).

2013-10-29 17.25.39-2

November 2013 var en reddende engel. Jeg har aldri måttet jobbe så hardt for å holde følge med ordtellingen de første ukene før, men så har jeg heller aldri forsøkt å presse meg selv til å jobbe hardt med intens kjærlighetssorg før heller. Det var vondt. Men jeg klarte det, og jeg holdt det gående. Og da Tone og jeg fikk ideen om å reise til Edinburgh for å se The Day of the Doctor på kino der hoppet jeg bare på muligheten. vi kjøpte flybilletter, og en uke senere dro vi bare. Jeg falt pladask for byen. Og fra det øyeblikket jeg satte foten der hadde jeg ingen problemer med å skrive lenger. Inspirasjonen bare kom. Jeg sprengte de gamle ordkrigrekordene mine i fillebiter, og suste forbi 50 000 en uke før skjema. Jeg skrev meg i mål på den kaféen der Rowling skrev Harry Potter. Det føltes bra. Vi dro på et par skrivemøter mens vi var der, og fikk hilse på de lokale wrimoene. Det var kult. Jeg har store planer om å gjøre Edinburgh til en del av NaNoWriMotradisjonen. Kanskje var det inspirasjonen jeg fikk der, kanskje det var stedet, eller kanskje det bare var lettelsen over å ikke hele tiden tenke på det som gjorde så vondt… men Edinburgh er nå den nye drømmebyen min. Jeg skal flytte dit når jeg blir bestselgende forfatter og rik.

Den første uka i desember dro mamma og jeg til Gran Canaria igjen. Været var ikke like fantastisk som det vanligvis er der nede, men jeg klarte å bli skikkelig solbrent likevel, så jeg skal ikke klage. Det var varmt i vannet, og de siste fire dagene var det knallvær. Vi dro hjem igjen, og så var det plutselig jul igjen. Og nå sitter jeg her, hjemme i Oslo igjen etter å ha vært i Rakkestad noen dager.  Og nå har jeg jammen fått gjort det som har stått på to-do lista mi hele året, og fått skrevet ned en oppsummering av 2012 også. Ikke verst. Dessuten har jeg Sarah Bernard-kaker i fryseren, en boks med Berits Beste på kjøkkenbenken, og en boks med rester etter julemiddagen i kjøleskapet. Ting kunne absolutt vært verre.

2013 er nesten over, det er bare noen få dager igjen. Jeg skal klare det. Og jeg har store planer om at 2014 skal bli episk. Jeg skal se Tori Amos live igjen.  Jeg skal på Rock Werchter igjen, denne gangen kommer Pixies. Jeg skal skrive masse, jeg skal begynne å blogge ordentlig, og jeg skal fullføre noen av de prosjektene jeg har sjonglert en stund nå.  Jeg skal reise til Edinburgh igjen. Jeg skal sannsynligvis til Gran Canaria igjen, og så blir det jul igjen. Og på et eller annet tidspunkt midt oppi alt dette skal jeg finne en måte å lappe sammen hjertet mitt også. Det skal gå bra. Jeg skal finne det perfekte Neil Gaiman sitatet, og Tori Amos også. De blir de neste tatoveringene jeg skal ha, så det blir nok en i 2014 også.

Det ordner seg. Det gjør alltid det.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: