Skip to content

September

september 8, 2014

So I’m waiting for this test to end, so these lighter days can soon begin

Jeg elsker høsten. Jeg er av den merkelige sorten som går hele sommeren og gleder meg til at det skal bli kaldere igjen. Likevel er september den absolutt vanskeligste måneden i året. Jeg har PTSD, noe som i resten av året ikke er et stort problem, takket være medisiner og årevis med behandlig har jeg begynt å få kontroll på den siden av meg. Men i september slipper jeg ikke unna. Da kommer alt tilbake. Alt.

But I turn them off and tuck them away, until these rainy days that make them stay

I natt sov jeg ikke mer enn et par timer. Resten av natten lå jeg bare i sengen og vrei meg frem og tilbake. Redd for å sovne, redd for marerittene som hjemsøker meg hver gang jeg lukker øynene. Små glimt av meg selv som helt liten, bare 2-3 år gammel. Et eller annet skjedde med meg da, men jeg vet ikke hva. Det er fremdeles store puslespillbrikker som mangler, detaljer som er fortrengt. Psykologen sier at de mest sannsynlig kommer til å komme tilbake til meg på et eller annet tidspunkt, når underbevisstheten min føler at jeg er klar for det. Jeg tror ikke at jeg noen gang vil være klar for det. Hvordan kan man egentlig det? Bildene av meg som liten er blandet sammen med bilder av meg som 16-åring, fra den sommeren da alt gikk galt. Smerten da han angrep meg, desperasjonen da han holdt meg fast. Den intense følelsen av å bli forådt av en man trodde at man kunne stole på. Blåmerkene jeg hadde i ettertid, bare på steder der de kunne skjules med klær. Det hadde han sørget for. Mine egne tilbakeblikk er flettet inn med bilder av et barn jeg aldri har truffet, et barn jeg aldri vil få treffe.

And then I’ll cry so hard to these sad songs, and the words still rings, once here, now gone. And they echo through my head every day, and I don’t think they’ll ever go away

Jeg hører på Tori Amos, Azure Ray, Nick Drake. Musikken jeg oppdaget det året, de samme sangene jeg spillte om og om igjen. Den tar meg tilbake til de dagene jeg slet så hardt med å komme meg gjennom. Hver eneste en av de vekker de samme gamle følelsene. Kanskje er jeg gal som bevisst oppsøker noe jeg allerede vet vil gjøre vondt. Men det er det eneste jeg har igjen av de jeg mistet i september for så mange år siden. Jeg husker ordene han sa. Ordene jeg sa. Og mest av alt ordene jeg lot være å si. Ordene og følelsene det var så uendelig viktig for meg at ingen fikk vite om. Jeg vet fremdeles ikke hvorfor. Hvorfor jeg gjennom hele oppveksten, og spesielt i de månedene var så oppsatt på at ingen skulle vite at noe var galt. Hvorfor jeg som 4-åring var redd for at noen skulle få vite om marerittene mine. Hvorfor jeg som 6-åring var livredd for at noen skulle vite at jeg så ting som jeg allerede visste at ikke var der, som det var helt umulig at kunne være ekte. I ettertid forvirrer dette meg. Det skremmer meg. Og jeg blir så lei meg når jeg tenker på hvor mye lettere de årene kunne vært om jeg bare lot noen hjelpe meg. 

So we’re speeding towards that time of year, to the day that marks that you’re not here

Det hender stadig at jeg får perioder med depresjon i andre måneder, andre uker og dager av året. Det er tross alt en del av det å være bipolar. Men de kan ikke sammenlignes med det som skjer med meg i september. Andre depresjoner har vært sterkere, mer alvorlige. De har slått meg ut i månedesvis, gjort meg sengeliggende og fullstendig hjelpesløs i perioder. Den som kommer nå er annerledes. Jeg fungerer, til en viss grad. Jeg kommer meg ut av senga hver dag, som om jeg sover lite og dårlig. Jeg kan være litt sosial, jeg kan smile og le, og det er ikke den falske og påtatte latteren jeg tvinger ut av meg i de andre depresjonene. På en måte er denne mindre alvorlig. Men den er så utrolig smertefull. Vanlige depresjoner slår deg ut på en annen måte, fjerner alle følelser du har. Gjør deg tom. I september blir følelsene heller forsterket. De er ikke der hele tiden, men når de først kommer er alt jeg kan gjøre å gjemme meg under et teppe og vente på at det skal gå over. Hun er der i underbevisstheten min hele tiden. Barnet jeg mistet, i september for 12 år siden. Kanskje blir det feil å si at jeg mistet henne. Det var jo frivillig, jeg valgte aborten selv. Men det var ikke et valg, ikke egentlig. Det føltes ikke som et valg. Hva annet skulle jeg gjøre? Jeg var 16 år og hadde blitt voldtatt. Hvordan skulle jeg ta vare på et barn, jeg som måtte kjempe så hardt bare for å holde meg selv på beina? Dessuten, hvis jeg beholdt barnet ville jeg måtte fortelle folk at det hadde skjedd, at noe var galt, at jeg var så ødelagt. Det føltes ikke som et valg. Jeg mistet henne. Og det var min egen feil, iallfall var det det jeg fortalte meg selv hver dag. 

I’ll just sit and stare at my deep blue walls, until I can see nothing at all

Kanskje er det nettopp derfor jeg gjør dette mot meg selv hvert eneste år. Jeg vet jo at deler av dette er en selvoppfyllende profeti. At litt av grunnen til at dette skjer i september hvert år er fordi jeg forventer at det skal gjøre det. Jeg er fullt klar over at jeg mest sannsynlig kunne kommet meg ut av det, hvis jeg gikk litt mer inn for å bearbeide det. Men en del av meg vil ikke. Jeg oppsøker disse følelsene, hvert eneste år, hver september, fordi det er det eneste jeg noensinne vil ha av henne. Datteren min. Hun ville vært 11 år gammel nå. Jeg ser henne overalt, jeg tar meg selv i å studere barn på den alderen. Jeg lurer på hvordan hun ville vært, hvordan hun ville sett ut. Om hun ville lignet på meg eller på ham. Det sistnevnte vekker alltid opp igjen vissheten om at jeg valgte riktig. Hvor smertefullt det enn er. Hvordan skal man komme seg over et overgrep om man hver gang man ser sitt eget barn blir minnet på monsteret som ødela deg? Jeg valgte rett, jeg vet det. Innerst inne visste jeg det da også, men jeg savner henne. Hun er med meg hele tiden. Jeg kommer alltid til å elske det barnet.

I think I’ll want to be alone, so please understand if I don’t answer the phone

Jeg gråter nå. Jeg gråt i natt, jeg vil gråte i morgen. Jeg kommer til å gråte i september neste år. Det er alt jeg har, alt jeg kan gjøre. Kanskje er det for å straffe meg selv, for det jeg fremdeles ikke har tilgitt meg selv for. Men mest av alt er det fordi disse tårene, disse minnene, er det eneste jeg noensinne vil kunne gi henne. 

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: