Ønskeliste!!!

Det er den tiden på året igjen, når folk (les: mamma og bestemor) begynner å spørre hva jeg ønsker meg til jul. Så jeg tenkte jeg skulle være flink og lage en ønskeliste med en gang. Og siden jeg er optimistisk nok til å tenke at jeg kanskje kan få gaver fra andre mennesker enn de to legger jeg like gjerne ut en ønskeliste her på bloggen. Hint, hint, jeg liker gaver osv.

JEG ØNSKER MEG:

• En rockering. En sånn som veier litt, sånn at man kan bli skikkelig sprek og fin av å snurre. Jeg liker å snurre.
• (Billett til Rock Werchter. Den kuleste av alle festivaler.
• Flybillett til Belgia, i forbinnelse med forrige punkt.) 
• Penger til å gå amok når man først er i Belgia…
• En Tardis. En ekte Tardis, jeg vil bli tidsreiser når jeg blir stor. (En falsk Tardis hadde også vært en fantastisk julegave)
• En sonic screwdriver! Den trenger ikke å være ekte engang (selv om det hadde vært skikkelig awesome). Jeg vil bare ha en å leke med. Man er aldri for gammel til å få leker til jul, mamma. 🙂
• Serier på dvd. (Doctor Who, Eureka, Castle, The Guild, Sherlock osv)
• Gavekort (Outland, Think Geek, H&M, platekompaniet osv)
• Song for Eirabu 2: Vargtid (Bok, av Kristine Tofte)
• Sherlock Holmes ( lærinnbundet samlebind med alle historiene. Denne, for eksempel.)
• En ryggsekk som passer til festivalbruk. Ideelt sett en sånn kombinert bag/ryggsekk med hjul på. De er awesome.
• Kule t-skjorter.
• Sokker!!! I alle verdens farger. Med morsomme motiver på. Jeg har for eksempel ingen sokker med drager på. Eller karuseller. Eller oooo, Tardis!
• Gavekort på massasje. Ryggen og nakken min er en eneste stor knute.

Det var det jeg kom på i farta, men denne lista kommer til å bli oppdatert etterhvert som jeg kommer på ting.

På flyttefot. Igjen.

Så… da var det på tide å flytte igjen. Jeg er god på dette. Eller, god og god. Jeg har erfaring. Siden jeg kom til Oslo høsten 2004 har jeg flyttet syv ganger. Dette blir den åttende. Jeg startet på Kjelsås, i en superkoselig (men iskald) liten leilighet ca halvannen meter fra markagrensa. Det bodde tre rådyr rett utenfor. Jeg hadde to pusekatter, to små rom, to kokeplater, minst fem ulltepper og ca 2000 kr å leve på i måneden. (Det ble en del telefoner av typen «eeeeh…jeg trenger penger» til mamma) Det var første gangen jeg bodde for meg selv. Jeg var 18 år. Det var ganske ålreit. Jeg var syk, men det var en relativt god periode. Jeg kom meg stort sett på skolen. Jeg husket som regel å spise.

Derfra flyttet jeg til Godlia. Der skulle jeg dele en liten sokkelleilighet med kjæresten til ei venninne. Noe som høres litt merkelig ut… men planen var at hun skulle flytte inn hun også etter et halvt år (så fort hun var ferdig på skolen). Det gikk ikke så bra denne gangen. Jeg trivdes ikke i det hele tatt, men jeg tror ikke egentlig det hadde noe med hverken leiligheten eller samboeren å gjøre.  Jeg var veldig syk i denne perioden. Jeg hadde panikkanfall nesten hver dag, jeg kunne ligge i senga i timesvis uten å være i stand til å bevege på meg. Jeg var nesten aldri hjemme. Jeg kom meg sjelden på skolen. Jeg tilbragte så mye tid som mulig hos kjæresten min, i fosterstilling under dyna hans. Det var det eneste stedet jeg følte meg trygg. For å gjøre alt så mye bedre døde den fantastiske bengalkatten min midt oppi alt dette. Jeg var en elendig mamma for den andre pusen. Jeg var strengt tatt ikke i stand til å ta vare på hverken meg selv eller henne, så hun flyttet hjem til foreldrene mine.

Neste stopp var Nydalen, der jeg delte en superfin leilighet med kjæresten min. Det gikk bedre nå. Jeg hadde endelig fått en diagnose. Eller, jeg hadde fått flere, for å være presis. Jeg hadde fått bekreftet det jeg hadde mistenkt en stund: Jeg var bipolar. Jeg hadde PTSD. Jeg hadde panikkangst. Det var overraskende nok en lettelse. Med diagnosen fulgte nemlig medisiner. Behandling. Jeg ble (relativt) stabil. Jeg var lykkelig forelska, jeg hadde en leilighet jeg trivdes i. Det var flott. Det var supert. Så lenge det varte… men så tok forholdet slutt, og med det var det nødvendig å flytte. Igjen.

Jeg fant meg en knøttliten (og sjokkrosa) hybel på Grefsen, i huset til et mareritt av en gammel dame. Jeg skal ikke påstå at jeg trivdes veldig godt der… men det hadde sine lyse sider også. Det var her jeg ble kjent med han som nå er min aller nærmeste venn. Vi var naboer, vi sto sammen mot gamla. Når det er sagt, det var stort sett jeg som sto imot henne. Hun likte Jostein, nemlig. Mer eller mindre, iallfall. Meg derimot… jeg ble raskt stemplet som både sinnsyk og uhøflig, i tillegg til at jeg fikk gleden av å få høre at jeg var en løsaktig tøs. Jeg fikk meg en ny kjæreste nemlig. Grøss og gru! Hvordan våget jeg!! Han overnattet til og med hos meg! Fy skamme seg. Helsa mi var mildt sagt turbulent. Midt i flytteprosessen ble jeg hypoman (en mild form for mani), og (sinnsyk i gjerningsøyeblikket) kjøpte en kanin. (Master Shakespeare) Kjempelurt. Uansett, jeg ble ikke i den hybelen lenger enn absolutt nødvendig. Tre eller fire måneder gikk det vel, før man klarte å finne et nytt sted.

Schous Plass denne gangen. Nå var det tid for kollektiv. Vi var fem som bodde der, pluss katten min. Kaninen var der i noen uker, men ettersom min ekstremt lite barske katt var livredd for den måtte lille Shakespeare få et nytt hjem. Kollektivet varte bare i et år for min del. Det var kjempekoselig i perioder, men kaotisk også. Jeg var i relativt god form, iallfall til å begynne med. Jeg hadde en jobb (jeg både elsket og hatet den jobben, men det har ikke noe med saken å gjøre), og jeg klarte faktisk å utføre den. Jeg klarte å jobbe, jeg gjorde til og med en god jobb, men det slet meg fullstendig ut. Noe som i stor grad påvirket bosituasjonen. Jeg tror ikke jeg var en veldig god samboer… så når året var omme var det tid for å flytte igjen.

Denne gangen endte jeg opp på Vinderen, med kjæresten. Den leiligheten var virkelig fantastisk. Fenomenal. Den var stor og luftig, med en diger frukthage rett utenfor (og best av alt: det var ikke vi som hadde ansvar for vedlikehold av den.). Vi hadde et helt basseng som bod. Det var ikke vann i det, om noen skulle lure. Jeg elsket den leiligheten. Det gjorde Hiro (katten) også. Jeg bodde der i… litt over et år? Halvannet? Noe sånt. Det var en periode preget av sykdom, både for meg og samboeren. Bortsett fra det var det ålreit. Jeg jobbet litt, men var for syk til å kunne gjøre noen god jobb. Jeg begynte på skole igjen, nok et forsøk på å få meg den pokkers studiekompetansen. Det gikk som det meste annet jeg prøver på: Knallbra til å begynne med, deretter gikk det gradvis til helvete med det. Og så tok det forholdet også slutt… og dermed var det bare å hoppe på karusellen igjen. Hurra.

Jeg fikk napp på Borgen denne gangen. Et rom i kjelleren hos tanta mi, der jeg fikk dele kjøkken og bad med ei jente som jobbet som au pair hos de. Jeg har bodd her i snart to år nå. Det er ny rekord. 🙂 Det har vært kjempekoselig. Rommet er ikke stort, men etter all flyttingen er jeg kretsmester i å få steder til å føles som hjemme. Jeg er kjempeflink til å gjøre mye ut av liten plass (jeg har referanser, om du ikke tror meg). Bortsett fra gigantiske edderkopper (katten er livredd for disse), dryppende rør og et iiiiskaldt kjøkken har det vært et fint hjem. Jeg har fått spille-wii-besøk av småfetterene mine, jeg har fått kost masse med både hund og katt (valper! kattunger!). Det har vært fint. Men nå er også denne epoken over. Huset skal selges.

Jeg vet ikke helt hvor jeg ender opp nå. Jeg har ingenting å flytte til, leiemarkedet er håpløst. Så inntil videre er jeg sendt ut i eksil. Tilbake til barndommen. Frem til det dukker opp noe annet søker jeg tilflukt hos foreldrene mine. I Rakkestad. Stedet jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle måtte bo i igjen. Jeg trøster meg med at det bare er midlertidig. Og at jeg har fått tilbud om flere forskjellige sofaer å sove på i Oslo når det trengs. Det kommer til å bli nødvendig.

Så jeg blir borte nå. En stund. Heldigvis har jeg psykologen min her i Oslo, så jeg må jo nødvendigvis ta turen til byen ganske ofte for å se han. Jeg sier veldig veldig gjerne takk til kaffe/øl/klemmemøter når jeg først er her. Jeg kommer til å trenge det.

Festival (femte episode)

Okei, det blir litt feil å kalle det for festivalblogging nå som festivalen er over, men jeg liker denne episodegreia. Dessuten er jeg jo på festivalferie.

Vi har kommet oss til Brussel nå, og har sjekket inn på hotellet vi skal tilbringe de neste to dagene. Iallfall nettene. Hva annet som skjer vet jeg ikke. Bortsett fra at vi skal møte noen i kveld har vi ikke en eneste plan for hva vi skal gjøre her i byen. Silje har bodd her, så jeg har jo fordelen av å ha en personlig guide. Svært praktisk med tanke på hvor surrete jeg er selv. Nå kan jeg bare dilte etter. Og det er jeg skikkelig flink til.

Akkurat nå ligger jeg rett ut på senga. Gleden over en god seng etter å ha bodd i et telt er ganske ubeskrivelig. For ikke å snakke om hvor godt det skal bli med en ordentlig dusj.
Men nå er det på tide å komme seg ut i sola igjen. Kommer tilbake plutselig.

Festival (fjerde episode)

Siste festivaldag i dag. Jeg kan knapt fortelle hvor fantastisk denne festivalen har vært. Jeg har hørt folk si at Katzenjammer var kule live, men det er den største underdrivelsen jeg har hørt på lenge. Jeg tror faktisk at det et den beste konserten jeg noen gang har vært på. Til tross for dette var høydepunktet likevel Regina. Hun burde vinne en «most adoreable musician» pris. Jeg har sett henne før, men det gjorde ikke opplevelsen noe dårligere. Jeg har hørt Noel Gallagher, og han spillte «Don’t look back in anger», så jeg er ganske fornøyd nå.

Annet enn det har jeg oppdaget flere nye band (blandt annet Kitty, Daisy & Lewis), og hatt flere uforglemmelige opplevelser. Og det er jo nettopp det som er poenget med festivaler.

Neste post på planen er Florence and the Machine, noe jeg gleder meg noe helt sinnsykt til. For ikke å snakke om at jeg ser ut til å ha skaffet meg en ekstra grunn til å ta en (eller flere) turer til London. For å gjøre mamma litt ekstra nysgjerrig lar jeg være å si noe mer enn det.

Festival (tredje episode)

Så har vi kommet til selve festivalen da. Vi er på andre dagen faktisk, jeg gadd bare aldri å logge meg på nettet i går, iallfall ikke lenge nok til å skrive en hel bloggpost. Det er faktisk gratis nett her da, under et telt inne på festivalområdet.

Festivaldagen i går var fantastisk. Jeg fikk blandt annet se Garbage, og fikk danse til «cherry lips», og det har jeg alltid hatt lyst til. Vi fikk se The Cure og The Kooks, og drakk masse øl. Mesteparten av den var gratis også. Det er så fint å plante flasker. Leverer du inn 20 får du gratis øl. Eller noe annet om du føler for det.

I dag er det ikke fullt så mange artister jeg er gira på, men likevel nok til at jeg gleder meg. Pearl Jam, for eksempel. Bat for lashes. Katzenjammer. Beirut.
Men høydepunktet for min del kommer ikke før i morgen. Regina Spektor liksom. Jeg kommer til å dø av lykke.

Men nå er det på tide å finne seg mer øl. Det kommer mer blogging plutselig. 🙂

Festival (andre episode)

Vi har kommet oss til Belgia, etter noe som virket som en evighet. Det var ikke så ille å overnatte på flyplassen egentlig, men tiden går fryktelig sakte når du bare supper av en halvtimes tid her og der. Flyet gikk litt over 6 i dag tidlig, og etter et flybytte og en liten joggetur på flyplassen i København ankom vi Brussels litt før klokka 10. Om dere ikke har vært der kan jeg fortelle at det er en ganske stor flyplass, og at den er ekstremt forvirrende. Man går frem og tilbake langs den ene og andre gangen, og går opp og ned så mange trapper at man ender opp med å ikke helt huske hvilken etasje man faktisk startet i. Jeg hadde aldri funnet veien til bagasjebåndet om jeg ikke hadde hatt med meg ei som er godt kjent.

Etter å ha tilbragt en natt på flyplassen fristet det ikke så veldig å gjenta prosessen en gang til, så i de stille nattetimene vi soset bort på Gardermoen gikk vi på nettet og fant oss et billig lite hotellrom. Så nå er vi her i Leuven. Jeg må innrømme at jeg har fullstendig mistet taket på døgnrytmen. Jeg er jo ikke vant til å starte dagen så latterlig tidlig. Eller, strengt tatt startet vi ikke denne dagen, vi lot bare være å avslutte den forrige.

Men er man på ferie så er man på ferie, og da skal man pokker meg ha det gøy. Ettersom Belgia er et av landene i verden med flest forskjellige ølsorter må man jo teste litt. Så i dag har jeg testet hele seks forskjellige. Jeg har ikke drukket de helt selv da. Tre av de var Silje sine, jeg bare smakte på de. Jeg har smakt kirsebærøl, to forskjellige sorter bringebærøl, to forskjellige lyse ølsorter og nå en mørk. Og alt dette på første dagen. 😀

I morgen skal vi spise frokost her på hotellet, og så finne en av festivalbussene som går til Werchter. Campingpmrådet åpner nemlig ikke før i morgen tidlig. Når man kommet dit er det egentlig bare å slå opp teltet, og så rusle avgårde for å få med seg den første konserten. Metric, er programmets første. Annet enn det skal vi iallfall se Rise Against, Garbage og The Cure. Sannsynligvis tar vi turen innom The All-american Rejects, Within Temptation, Blink 182 og The Kooks også. Så jeg vil anta at det blir en actionfylt dag.

For å avslutte kan jeg legge ved et bilde av de to første øl’ene som ble drukket av oss i dag. En Stella og en Belle-vue Kriek. Det er en kirsebærøl, om du lurte. Dessuten gikk vi igjennom en gate som hadde masse fargerike vimpler hengende, så dere får et bilde av det også.

Festival (første episode)

Jeg synes det er skikkelig artig når folk reiseblogger, og har alltid tenkt at jeg også vil gjøre det. Men jeg reiser jo aldri, noe som gjør hele greia relativt vanskelig.
Så nå, når jeg faktisk skal ut på tur, tenkte jeg at jeg skulle benytte anledningen. Jeg skal til Belgia! På festival! Rock Werchter, for å være helt presis. Google den, jeg har aldri sett en så flott line-up før. Den er fantastisk. Regina Spektor! Florence and the machine! Pearl Jam! Garbage! Og masse annet fint. Så dette blir bra.
Jeg er ikke på festival ennå da. Regner ikke med at det blir særlig mye blogging derfra. Tviler på at det er gratis nett på campen. Akkurat nå befinner jeg meg på Gardermoen, hvor Silje og jeg kommer til å tilbringe natta på Starbucks. De har behagelige lenestoler her. For ikke å snakke om kaffe.
Vi flyr herfra til Brussel grytidlig i morgen, derfra skal vi ta toget til Leuven, og så busse eller noe til Werchter. Festivalen varer frem til og med søndag, etter det stikker vi tilbake til Brussel. Vi blir der et par dager før vi flyr hjem igjen. Så dette blir en ordentlig bra ferie. Jeg har trua.

Så, da vet dere det. Neste episode kommer plutselig. På et eller annet gunstig tidspunkt. 🙂
I mellomtiden får dere et bilde av Silje som studerer bagasjetårnet vårt.

Ukuleleprosjektet

Det skjedde i de dager da tre gode venner møttes over en øl (les: to øl og en cider) på Månefisken. Bare ca 24 timer tidligere hadde Trine skaffet seg en ukulele, for det må man jo ha. Åpenbart. Ukulelen var hvit, for Trine hadde fått den morsomme ideen at hun skulle tegne (les: få Jostein til å tegne) humler på den. Trine er nemlig over gjennomsnittlig begeistret for humler.

Det var mens de snakket om denne planen at den glimrende ideen slo ned som lyn fra den delvis overskyede himmelen. Silje hadde nemlig også lyst til å tegne humle. Og når Trine tenkte seg om hadde faktisk hun også det. Så hva om andre mennesker også hadde lyst? Hvem var vel hun til å skulle nekte mennesker den gleden? Løsningen var åpenbar, så her kommer det:

Jeg trenger tegnelystne folk til å dekorere ukulelen. Den heter forresten Ukulumblebee. Man trenger ikke å være flink til å tegne en gang (jeg er helt udugelig), alt man trenger er å ha lyst.

Ukulumblebee og jeg (og Silje) stikker på festival den 27. juni, og det hadde vært innmari kult å ha noen humler på plass før det, men det er ikke egentlig noen deadline.

Gi meg humler! Kom og tegn på ukulela mi!

Hvorfor Neil Gaiman er helten min

Heisann folkens! Lenge siden sist! Jeg har egentlig fryktelig mye å fortelle dere, massevis av småting jeg har hatt lyst til å skrive om siden sist jeg faktisk skrev noe her, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Så jeg utsetter det litt til mens jeg pønsker på det. I mellomtiden kan dere kose dere med å høre på Neil Gaiman. (Videoen er usynkronisert til å begynne med, men det går seg til etterhvert.)

«The rules of what is possible and impossible in the arts were written by people who had not tested the bounds of the possible by going beyond them. And you can. If you don’t know it’s impossible, it’s easier to do. And because nobodys’s done it before, they haven’t made up rules to stop anybody from doing that particular thing again.»

For de som ikke vet det er Neil Gaiman en forfatter. Forfatter av både romaner (The Graveyard Book, Coraline, Neverwhere, Staudust osv), noveller og tegneserier (Sandman!), i tillegg til å ha gjort en haug med andre ting også. Han har for eksempel skrevet en episode av Dr. Who. Neil Gaiman er en av de menneskene i denne verden som har inspirert meg mest. Han er den jeg regner som mitt forbilde, den jeg har lyst til å «bli når jeg blir stor». Og når jeg hører ham si sånt som dette… vel, han har igjen fått meg til å tenke at det kanskje kan være mulig for meg å få drømmen min oppfyllt. Kanskje det faktisk kan bli noe av denne serien min. Kanskje.

Det store veddemålet

Som nevnt i årets første post har jeg altså klart å rote meg inn i et nokså omfattende veddemål. Et veddemål som mest sannsynlig kommer til å prege store deler av 2012. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal vinne dette veddemålet… jeg vet bare at jeg må. Jeg vil. Jeg skal.

Det hele startet med en tur til byen for å møte min gode venninne Martine og min gode fetter Magnus. Vi skulle ta «en» øl, og dere vet vel alle hva det betyr… Rundt midnatt forlot Martine oss til fordel for fornuften. Dette var tross alt på en onsdag. I ettertid innser jeg at jeg burde hørt på fornuften jeg også. Men jeg driver jo ikke med sånt. Magnus og jeg flyttet oss til et sted der ølen var litt billigere, og holdt det gående en liten stund til. Lenge nok til at alt av kollektiv transport hadde gått og lagt seg for natta. Det var jo ikke noe stress, mente vi. Vi kunne jo bare dele en taxi! Noe som gir fint lite mening ettersom vi bor i to helt forskjellige deler av byen. Likevel var det dette vi gjorde.

Jeg så ikke på klokka da jeg kom hjem, men ut ifra omstendighetene vet jeg at det var sent på natta. Det virket ikke veldig viktig der og da, jeg var i altfor godt humør for det. Jeg var et sted mellom brisen og full, noe som er nøyaktig så full som jeg noensinne tillater meg å bli. Edru nok til å forstå at det eneste fornuftige å gjøre i den situasjonen er å legge seg til å sove, men bedugget nok til å logge på facebook istedet. Jeg innser i ettertid at også dette var en tabbe. På facebook begynte jeg nemlig å chatte med ei gammel venninne. Gammel i den forstand at jeg ikke har snakket med henne på flere år. På en eller annen måte begynte samtalen å vri seg inn på Twilight. Venninnen dette gjelder er nemlig en stor fan av nevnte bokserie. En skapfan, som ønsker å være annonym. (Akkurat dette synes jeg er så fascinerende at jeg blir nødt til å skrive mer om det senere.

Jeg har ikke noe imot Twilight selv. Jeg har lest alle fire bøkene, og jeg synes ikke de var på langt nær så ille som folk skal ha det til. Jeg opplevde hverken hodepime, kvalme eller magesår. Ingen av disse fysiske smertene folk påstår at de får bare de tenker på å skulle lese bøkene. Jeg satt ikke engang igjen med et behov for å dyppe bøkene i syre og så sette fyr på de. Det var til og med deler av de jeg faktisk koste meg med å lese.

Men… det var deler som irriterte vettet av meg også. At vampyrene glitrer for eksempel, synes jeg er heller tåpelig. (Når det er sagt synes jeg egentlig at det er litt kult at hun prøver å tilføre sjangeren noe nytt ved å la vampyrene få lov til å være utendørs på dagtid. Jeg skulle bare ønske at hun fant en annen årsak.) I tillegg satt jeg ved flere anledninger og irriterte meg over språket hennes. Det er gjentagende, det er hakkete. Ved flere anledninger endres ting uten at det gir mening. Hun motsier seg selv. For ikke å snakke om hvor mange ganger vi får høre om hvor guddommelig vakker Edward er. Jeg liker konseptet. Jeg liker stort sett historien. Jeg liker bare ikke måten det er skrevet på. Jeg synes rett og slett ikke at hun skriver godt nok.

I ettertid ser jeg at dette var en idiotisk ting å si. Det var her det begynte å gå galt.

«Så du sier at Stephenie Meyer skriver dårlig?» spurte min annonyme venninne plutselig. «Du tror du kunne gjort det bedre?»

«Vel… jo, ja, jeg synes egentlig det.» svarte jeg. Jeg var beruset nok til å ikke innse at hun hadde lurt meg rett inn i en felle.

«Greit» sa hun med et lurt smil. (Okei, det med det lure smilet fant jeg på helt selv. Man kan ikke se lure smil igjennom facebookchatten. Jeg er likevel overbevist om at det var der.) «Jeg vedder 500 kr imot»

Å faen.

Så nå skal jeg altså skrive en vampyrbok. En god vampyrbok. Og det er regler å forholde seg til.

• Hovedplottet i boka skal være en kjærlighetshistorie mellom en vampyr og en vanlig dødelig
• Boka skal inkludere både snille og slemme vampyrer

Jeg har ikke helt avklart med meg selv hva som skal skje i boka, hva selve plottet skal gå ut på, men jeg kan garantere at ingen av vampyrene mine glitrer. De kan heller ikke gå ut i sola. De tåler ikke hvitløk eller sølv. Derimot kan de, i likhet med gode gamle vampyrer, forvandle seg til flaggermus. De foretrekker å sove i kister, og de kan drepes ved å kjøre en trestake (eller et annet passelig spisst objekt) gjennom hjertet.

Hva mer, folkens? Hva burde/burde ikke være med? Hva skal egentlig til for å skrive en kvalitetsvampyrbok?