Skip to content

virkelighet/fantasi/minner/løgn?

april 16, 2013

Det er så mange tanker i hodet mitt som jeg ikke er i stand til å forklare. Noen av dem er så tydelige at de føles mer som minner, som om det er noe som faktisk har hendt meg. Men jeg klarer ikke å skille de fra hverandre. Jeg har alltid hatt problemer med å skille fantasi fra virkelighet. Men noen av bildene er så altfor tydelige. Hendte noe med meg da jeg var liten? Noe jeg ikke kan huske selv? Noen som er så sterkt at det likevel prøver å trenge gjennom? Er det sant, alle de stemmene som forteller meg at det er det?

En psykolog jeg hadde da jeg var 18 var den første som poengterte det, at det var noe rart med disse tankene mine. Noen av hallusinasjonene jeg hadde, noen av stemmene som snakket så mye høyere enn de andre. Noen av minnene, som startet så tidlig at jeg ikke kan huske en tid da de ikke var der. Som marerittene jeg hadde mens jeg fremdeles var i barnehagen. Mennesker som sto rundt meg i rommet mitt om natten. Hender som tok på meg. Tok på meg på steder ingen fireåring skal bli tatt på. Hvor kom de fra? Hvordan kunne underbevisstheten min finne på slikt på egenhånd? Det virker for rart.

Men samtidig… hvem skulle det ha vært? Hvem kunne gjort noe sånt, hva det nå enn var som hendte med meg? Og hvordan kan jeg være sikker? Jeg kan ikke en gang forestille meg at noen jeg kjenner, eller kjente, kunne gjort noe sånt. Men hvor kom det fra da? Jeg har mest lyst til å si at det bare er noe som kom ut av ingensteder. Kanskje jeg overhørte en samtale, noen som snakket om at noe hadde hendt med noen andre. Kanskje det ble nevnt på radioen, eller på tv. Kanskje jeg så et bilde, et bilde min altfor velutviklede fantasi vrengte om til noe helt annet enn det det var. Den tanken er så mye mer behagelig enn alternativet. Jeg har lyst til å si at alle problemene jeg har med kroppen min, alle problemene jeg har med nærhet og intimitet, med sex, at alt dette startet senere. Jeg ble jo voldtatt da jeg var 16. Det gir mening. Og mest sannsynlig er det der det ligger. Mesteparten. Jeg har lyst til å si det.

Men jeg vet at det ikke er sant, iallfall er det ikke hele sannheten. Sannheten? Jeg var redd for sex før det. Jeg kunne ikke engang ta på meg selv. Det gjorde vondt. Det var jo derfor jeg ikke ville ha sex med han som voldtok meg først… jeg likte han jo egentlig. Men jeg var så redd, og jeg var så forvirra. Jeg er fremdeles forvirra. 10 år senere har jeg ikke kommet noe nærmere svaret. Hvordan skal jeg det, når jeg ikke engang kan huske noe? Jeg aner ikke når, eller hvor, eller hvem. Eller om det i det hele tatt skjedde noe. Jeg har et sterkt , intenst minne om å sitte alene på et rom med ei annen jente. Hun var noen år eldre enn meg. Og det var en hemmelighet vi aldri, aldri kunne si til noen. Jeg husker ikke hva den hemmeligheten var, bare at jeg ikke kunne si det til noen. Nå i ettertid er det lett å synse, lett å lese signaler som kanskje ikke engang var der. For alt jeg vet kan den hemmeligheten ha vært at hun stjal kake fra kjøleskapet. Men det virker rart at jeg skal huske det så godt.

Det virker også rart at det alltid har vært så klart og tydelig innprintet i hodet mitt at ingen skal vite om at jeg ikke har det bra, at det har vært så viktig for meg. Det var den gyldne regel, grunnloven, det eneste budet. Selv foreldrene mine visste ingenting før jeg var 16, og eneste grunnen til at jeg fortalte de det da var at både skolepsykologen og den ene læreren min truet med å ringe de selv. Til og med mine beste venner holdt jeg det skjult for, frem til de så kuttene på armene mine. På det tidspunktet begynte jeg uansett å bli så dårlig at å skjule det ble umulig. Selv nå benekter jeg det som regel om noen spør hvordan jeg har det. Jeg svarer at det går greit før jeg i det hele tatt rekker å kjenne etter. Til og med psykologen må dra det ut av meg, når han ser at det ikke går så bra. Det er så mye enklere om folk ikke vet. Det er så mye enklere når man slipper å svare. Det er jo ikke noe poeng i å spørre meg om hvordan jeg har det… jeg har jo ingen av svarene selv.  Det er derfor jeg konsekvent ikke tar telefonen hvis jeg er litt ustabil.

Jeg aner ikke hva jeg skal svare om folk spør hvordan jeg har det. Jeg har ingen som helst anelse om hvordan jeg har det. Ingen.

Advertisements

Merkelige ting folk søker på

april 4, 2013

På wordpress (og sikkert mange andre bloggsteder også) kan man gå inn og se på ulike statistikker. Alt fra hvor mange som har vært innom, til hvor i verden du har flest lesere til hvilke kategorier av innlegg folk er mest interesserte i. Min favoritt er der man kan se hva folk har søkt på som har ledet de hit til meg. For fy søren så mye rart det er der. «juba jaba snegle» For å ta et eksempel. Akkurat den kan jeg forstå, jeg har tross alt skrevet om Knutsen og Ludvigsen ved to anledninger. Dessuten er det jo unektelig en fin ting å søke etter.

De aller fleste treffene får jeg fra folk som har søkt på «altinnimellom», «alt inni mellom» og andre variasjoner av disse, eller navnet mitt. Og det gir jo mening. Jeg kan også forstå at folk kan havne her om de søker på «sokker», eller «bipolar eller «voldtekt». Spesielt sokker. Det er mange som søker etter sokker, ser det ut til. 2 personer har spurt «hvor mange gutter finnes det som liker hello kitty». Akkurat det er jeg litt usikker på, men jeg liker jo iallfall sokker med Hello Kitty selv. Jeg setter dessuten veldig, veldig pris på at man kan havne her ved å søke på ulike varianter av «ikke riktig navla» og «prokrastinering». Spesielt det første.

Men… jeg kan ikke se for meg at personen som søkte etter «små dukker av tvinnet trå» fant det de lette etter her. Jeg tror ikke noen fant svaret på «hvordan ser venus egentlig ut på innsiden» eller «hva man kan gjøre med en frynsete sene i skulderen» eller «stripa håret for ca 2 år siden hjemme. mistet håret på en liten flekk. får jeg håret tilbake» noe sted i denne bloggen. Personen som var på jakt etter «guri schanke i gummistøvler» ble sannsynligvis også skuffa. Jeg har ikke noen nevneverdig peiling på «kartplotting» heller.

«Er Melissa Horn lesbisk?» var det noen som lurte på. Jeg har ingen som helst anelse, men når det er sagt kunne jeg godt tenkt meg å vite svaret på det selv. Jeg synes det er litt småkomisk at noen søkte på «tiny breasts» og havnet her… jeg, som av lillebroren til ei venninne kun var kjent som «puppedama». Noen spurte «hvor er klokka mi?». For deres skyld håper jeg at de fant den.

Det er mye kakerelatert også. «vaniljepai eple», «kule gode kaker», «yogert kake» (personen hadde sannsynligvis fått flere treff om han hadde søkt etter yoghurt), «lussekatter former». Men ettersom noen også har søkt på «jensegg bakeri» kan det jo hende at det er noen andre enn meg de lette etter. Selv er jeg bedre på å spise kaker enn å bake de.

Noen søkte etter «onde energier på vestre gravlund». Jeg har ikke kjent noe til disse energiene de gangene jeg har vært der..?

Når folk skriver ting som «brenne sokker» blir jeg nesten litt lei meg. Noen spurte også etter «sokker+forbrytelse», jeg aner ikke hva det skal bety… med mindre de påstår at jeg har for få sokker og at det er en forbrytelse. I så fall skal jeg snarest skaffe flere.

Det er mye annet rart også, veldig mye mer jeg heller ikke har peiling på. Her er en liten liste, sånn for å runde det av. Jeg tror jeg har prokrastinert nok for nå…

  • tamilsk gutt 10 år
  • torsnes skole første klasse i 2004
  • verdens lengste skjerf
  • gåstokker
  • dyreparken jobbintervju
  • ole tom er 30 år, og han er syk. han følte seg dårlig og har influensa

Jeg håper at Ole Tom føler seg bedre nå, og at personen som hadde stripet håret fikk det tilbake. Til alle de (2o stk) som har søkt etter «hvilke sokker har du på deg i dag» skal jeg være så hyggelig å svare på det. Her er et nærbilde av den ene sokken:

I likhet med de søte apene har jeg også litt lyst på muffins nå…

Jeg er tilbake

april 3, 2013

Jeg har kommet over en kneik igjen nå. Jeg er tilbake i Oslo, byen i mitt hjerte. Jeg har et sted å bo igjen, noe som i seg selv er grunn nok til å juble. Dette er i tillegg den absolutt koseligste leiligheten jeg har hatt.

Etter nesten 5 måneder i Rakkestad kan jeg ikke få satt ord på hvor deilig det er å ha kommet hjem igjen. Jeg kan puste igjen. Når det er sagt, det var ikke på langt nær så ille flytte tilbake dit som det jeg hadde forventet. Kanskje hjalp det at jeg fikk en så god start. Jeg flyttet jo rett før november. November, med NaNoWriMo og alt det sosiale som følger med, er et av årets største høydepunkter for min del. Selv om det ble fryktelig slitsomt å pendle frem og tilbake flere ganger i uka var det verdt det. Og jeg fullførte denne gangen også. Vanligvis får jeg en knekk når NaNo er over. Etter å ha hatt en konkret plan og mening i en hel måned gjør det vondt når jeg plutselig står helt tom igjen. Denne knekken ble motarbeidet denne gangen. 1. Desember dro nemlig mamma og jeg til Gran Canaria for å overraske tanta mi. En uke der nede, på et sted som nesten føles som et andre hjem, var akkurat det jeg trengte. Jeg knakk ikke. Og når vi kom hjem derfra var det jo nesten jul. Jeg ELSKER jul. Jeg elsker å planlegge hva jeg skal gi til folk, jeg elsker å kjøpe gaver. Jeg elsker hvordan huset blir invadert av mammas ti tusen julenisser og engler. Jeg blir som en unge igjen. Og dermed forsvant den måneden også.

Det var først i januar at ting begynte å bli tungt. Uten NaNo, uten sydentur, uten jul å se frem til sto jeg plutselig helt stille. Jeg prøvde å skrive, men jeg fikk ikke ut et eneste ord. Jeg var så overbevist om at jeg skulle få skrevet så mye mens jeg bodde der. Jeg hadde jo ikke noe annet å gjøre, ingenting annet som kunne distrahere meg (vel, *kremt*, bare internett og Dragon Age og Skyrim og…). Jeg hadde ingenting annet, ingenting som kunne stoppe meg. Jeg skulle skrive masse, jeg skulle begynne å blogge regelmessig igjen. Men ikke et ord kom ut etter at november var over. Kanskje var det nettopp mangelen på alt annet som stoppet meg. Uten noe annet i livet mitt hadde jeg plutselig veldig mye tid til å tenke, og med meg sittende fast i Rakkestad var det nesten det verste som kunne skje. Det er ikke Rakkestad sin feil. Det er ikke engang folka som bor der. Det er den følelsen jeg får når jeg går av toget der, den følelsen som slår mot meg med en gang jeg beveger meg utenfor huset. Noen ganger kommer den inn dit også. Uten noe til å distrahere meg var det umulig å stenge denne følelsen ute.

Passende nok kom Linn Strømsborg ut med boka «Furuset» midt oppi alt dette. Boka handler om Eva, som av diverse årsaker må flytte hjem til foreldrene, hjem til stedet der hun vokser opp. Eva og jeg hadde mye til felles. Den boka kunne ikke ha kommet ut på et bedre tidspunkt for min del. Den var en trøst. I likhet med meg var det som om Eva ble flyttet tilbake i tid, til et sted som knapt hadde forandret seg i det hele tatt. Når hun flyttet tilbake dit var det akkurat som om hun gikk tilbake til det livet hun hadde for alle disse årene siden. For meg var det akkurat det samme. I det øyeblikket jeg flyttet tilbake var det som om nåtiden stoppet opp, og jeg ble flyttet tilbake. Det var bare én stor forskjell på Evas og min situasjon. Evas nye/gamle tilværelse inkluderte et rikt nettverk av venner. Når jeg ble flyttet i tid tilbake til det gamle livet mitt kom jeg tilbake til alt det jeg rømte fra i utgangspunktet. Fanget i mitt eget hode, fullstendig alene. Jeg hadde noen få venner da jeg vokste opp der, fantastiske mennesker, gode venner – men folk jeg likevel alltid holdt på en armlengdes avstand. Jeg har ingen anelse om hvorfor, igjen var det dette med at ingen skulle vite, ingen skulle se hva som foregikk i hodet mitt, ingen kunne få vite at noe var galt med meg, at jeg hadde det vondt. I så godt som hele livet mitt har dette vært det aller viktigste, selve grunnloven i hodet mitt, uten at jeg har noen som helst anelse om hvorfor. Resultatet av dette var jo at selv om disse vennene jeg hadde rundt meg sannsynligvis hadde stillt opp for fullt om jeg hadde latt de, sto jeg når alt kom til alt alene. Det er mye jeg gjerne skulle ha endret på der… kanskje hadde ting vært lettere om jeg hadde klart å snakke om det. Kanskje hadde jeg hatt noe mer å flytte tilbake til. Noe som kunne ha distrahert meg fra den bølgen som skylte over meg i januar. Minnene om den siste tiden jeg bodde der, det siste året jeg tilbragte på det rommet. Alle de søvnløse nettene, alle kuttene oppover armene og lårene mine. Det var som om arrene mine ble tydeligere for hver dag jeg var der.

Jeg holdt på å drukne på slutten der. Alt det jeg rømte fra kom tilbake. Alt det vonde som skjedde det siste året. Voldtekten, aborten, den bipolare lidelsen som kom eksploderende. Angsten. Insomniaen. Det ble så ille at vi ikke kunne vente lenger. Meldinger ble sendt ut til alle vi kunne komme på av venner og bekjente som muligens kunne vite om et sted jeg kunne bo. Jeg hadde flaks, ekstrem flaks. Det tok bare en uke før vi fikk inn en melding, og bare en uke til før jeg kunne flytte.

Og nå er jeg her. Hjemme igjen, på beina igjen, raskere enn jeg kunne ha drømt om. Og jeg skriver igjen. Hver eneste dag. Nå er det ikke bare fantasiverdener det går i heller, selv om det vel er der jeg trives best. Etter oppfordringer fra både psykologer, leger, nav-ansatte og bekjente jobber jeg nå for første gang med noe annet enn skjønnlitteratur. Jeg skriver på en bok om sykdommen min. En bok om å vokse opp og leve med en bipolar lidelse, om angst og traumer. Kort sagt, om hvordan det føles å leve med en usynlig sykdom i et samfunn der dette fremdeles er ganske tabubelagt. En bok om oss som opplever nav-systemet fra innsiden, eller rettere sagt fra undersiden. Mye av det denne bloggen har dreid seg om, men så mye mer også. Det er noe av det mest interessante jeg har holdt på med, men også fryktelig, fryktelig skummelt.  Men det føles riktig å gjøre det, og ut ifra det jeg har fått av tilbakemelding fra andre (både fra de som jobber med dette og de som har opplevd det personlig) virker det nødvendig også. Det blir spennende å se hva som kan komme ut av det. Mer om dette vil det selvsagt komme senere. Nå er det på tide å lukke chrome, og åpne scrivener. Jeg har fått sagt det jeg skulle si; Jeg er hjemme. Jeg er tilbake.

Ønskeliste!!!

november 4, 2012

Det er den tiden på året igjen, når folk (les: mamma og bestemor) begynner å spørre hva jeg ønsker meg til jul. Så jeg tenkte jeg skulle være flink og lage en ønskeliste med en gang. Og siden jeg er optimistisk nok til å tenke at jeg kanskje kan få gaver fra andre mennesker enn de to legger jeg like gjerne ut en ønskeliste her på bloggen. Hint, hint, jeg liker gaver osv.

JEG ØNSKER MEG:

  • En rockering. En sånn som veier litt, sånn at man kan bli skikkelig sprek og fin av å snurre. Jeg liker å snurre.
  • (Billett til Rock Werchter. Den kuleste av alle festivaler.
  • Flybillett til Belgia, i forbinnelse med forrige punkt.) 
  • Penger til å gå amok når man først er i Belgia…
  • En Tardis. En ekte Tardis, jeg vil bli tidsreiser når jeg blir stor. (En falsk Tardis hadde også vært en fantastisk julegave)
  • En sonic screwdriver! Den trenger ikke å være ekte engang (selv om det hadde vært skikkelig awesome). Jeg vil bare ha en å leke med. Man er aldri for gammel til å få leker til jul, mamma. 🙂
  • Serier på dvd. (Doctor Who, Eureka, Castle, The Guild, Sherlock osv)
  • Gavekort (Outland, Think Geek, H&M, platekompaniet osv)
  • Song for Eirabu 2: Vargtid (Bok, av Kristine Tofte)
  • Sherlock Holmes ( lærinnbundet samlebind med alle historiene. Denne, for eksempel.)
  • En ryggsekk som passer til festivalbruk. Ideelt sett en sånn kombinert bag/ryggsekk med hjul på. De er awesome.
  • Kule t-skjorter.
  • Sokker!!! I alle verdens farger. Med morsomme motiver på. Jeg har for eksempel ingen sokker med drager på. Eller karuseller. Eller oooo, Tardis!
  • Gavekort på massasje. Ryggen og nakken min er en eneste stor knute.

Det var det jeg kom på i farta, men denne lista kommer til å bli oppdatert etterhvert som jeg kommer på ting.

På flyttefot. Igjen.

oktober 5, 2012

Så… da var det på tide å flytte igjen. Jeg er god på dette. Eller, god og god. Jeg har erfaring. Siden jeg kom til Oslo høsten 2004 har jeg flyttet syv ganger. Dette blir den åttende. Jeg startet på Kjelsås, i en superkoselig (men iskald) liten leilighet ca halvannen meter fra markagrensa. Det bodde tre rådyr rett utenfor. Jeg hadde to pusekatter, to små rom, to kokeplater, minst fem ulltepper og ca 2000 kr å leve på i måneden. (Det ble en del telefoner av typen «eeeeh…jeg trenger penger» til mamma) Det var første gangen jeg bodde for meg selv. Jeg var 18 år. Det var ganske ålreit. Jeg var syk, men det var en relativt god periode. Jeg kom meg stort sett på skolen. Jeg husket som regel å spise.

Derfra flyttet jeg til Godlia. Der skulle jeg dele en liten sokkelleilighet med kjæresten til ei venninne. Noe som høres litt merkelig ut… men planen var at hun skulle flytte inn hun også etter et halvt år (så fort hun var ferdig på skolen). Det gikk ikke så bra denne gangen. Jeg trivdes ikke i det hele tatt, men jeg tror ikke egentlig det hadde noe med hverken leiligheten eller samboeren å gjøre.  Jeg var veldig syk i denne perioden. Jeg hadde panikkanfall nesten hver dag, jeg kunne ligge i senga i timesvis uten å være i stand til å bevege på meg. Jeg var nesten aldri hjemme. Jeg kom meg sjelden på skolen. Jeg tilbragte så mye tid som mulig hos kjæresten min, i fosterstilling under dyna hans. Det var det eneste stedet jeg følte meg trygg. For å gjøre alt så mye bedre døde den fantastiske bengalkatten min midt oppi alt dette. Jeg var en elendig mamma for den andre pusen. Jeg var strengt tatt ikke i stand til å ta vare på hverken meg selv eller henne, så hun flyttet hjem til foreldrene mine.

Neste stopp var Nydalen, der jeg delte en superfin leilighet med kjæresten min. Det gikk bedre nå. Jeg hadde endelig fått en diagnose. Eller, jeg hadde fått flere, for å være presis. Jeg hadde fått bekreftet det jeg hadde mistenkt en stund: Jeg var bipolar. Jeg hadde PTSD. Jeg hadde panikkangst. Det var overraskende nok en lettelse. Med diagnosen fulgte nemlig medisiner. Behandling. Jeg ble (relativt) stabil. Jeg var lykkelig forelska, jeg hadde en leilighet jeg trivdes i. Det var flott. Det var supert. Så lenge det varte… men så tok forholdet slutt, og med det var det nødvendig å flytte. Igjen.

Jeg fant meg en knøttliten (og sjokkrosa) hybel på Grefsen, i huset til et mareritt av en gammel dame. Jeg skal ikke påstå at jeg trivdes veldig godt der… men det hadde sine lyse sider også. Det var her jeg ble kjent med han som nå er min aller nærmeste venn. Vi var naboer, vi sto sammen mot gamla. Når det er sagt, det var stort sett jeg som sto imot henne. Hun likte Jostein, nemlig. Mer eller mindre, iallfall. Meg derimot… jeg ble raskt stemplet som både sinnsyk og uhøflig, i tillegg til at jeg fikk gleden av å få høre at jeg var en løsaktig tøs. Jeg fikk meg en ny kjæreste nemlig. Grøss og gru! Hvordan våget jeg!! Han overnattet til og med hos meg! Fy skamme seg. Helsa mi var mildt sagt turbulent. Midt i flytteprosessen ble jeg hypoman (en mild form for mani), og (sinnsyk i gjerningsøyeblikket) kjøpte en kanin. (Master Shakespeare) Kjempelurt. Uansett, jeg ble ikke i den hybelen lenger enn absolutt nødvendig. Tre eller fire måneder gikk det vel, før man klarte å finne et nytt sted.

Schous Plass denne gangen. Nå var det tid for kollektiv. Vi var fem som bodde der, pluss katten min. Kaninen var der i noen uker, men ettersom min ekstremt lite barske katt var livredd for den måtte lille Shakespeare få et nytt hjem. Kollektivet varte bare i et år for min del. Det var kjempekoselig i perioder, men kaotisk også. Jeg var i relativt god form, iallfall til å begynne med. Jeg hadde en jobb (jeg både elsket og hatet den jobben, men det har ikke noe med saken å gjøre), og jeg klarte faktisk å utføre den. Jeg klarte å jobbe, jeg gjorde til og med en god jobb, men det slet meg fullstendig ut. Noe som i stor grad påvirket bosituasjonen. Jeg tror ikke jeg var en veldig god samboer… så når året var omme var det tid for å flytte igjen.

Denne gangen endte jeg opp på Vinderen, med kjæresten. Den leiligheten var virkelig fantastisk. Fenomenal. Den var stor og luftig, med en diger frukthage rett utenfor (og best av alt: det var ikke vi som hadde ansvar for vedlikehold av den.). Vi hadde et helt basseng som bod. Det var ikke vann i det, om noen skulle lure. Jeg elsket den leiligheten. Det gjorde Hiro (katten) også. Jeg bodde der i… litt over et år? Halvannet? Noe sånt. Det var en periode preget av sykdom, både for meg og samboeren. Bortsett fra det var det ålreit. Jeg jobbet litt, men var for syk til å kunne gjøre noen god jobb. Jeg begynte på skole igjen, nok et forsøk på å få meg den pokkers studiekompetansen. Det gikk som det meste annet jeg prøver på: Knallbra til å begynne med, deretter gikk det gradvis til helvete med det. Og så tok det forholdet også slutt… og dermed var det bare å hoppe på karusellen igjen. Hurra.

Jeg fikk napp på Borgen denne gangen. Et rom i kjelleren hos tanta mi, der jeg fikk dele kjøkken og bad med ei jente som jobbet som au pair hos de. Jeg har bodd her i snart to år nå. Det er ny rekord. 🙂 Det har vært kjempekoselig. Rommet er ikke stort, men etter all flyttingen er jeg kretsmester i å få steder til å føles som hjemme. Jeg er kjempeflink til å gjøre mye ut av liten plass (jeg har referanser, om du ikke tror meg). Bortsett fra gigantiske edderkopper (katten er livredd for disse), dryppende rør og et iiiiskaldt kjøkken har det vært et fint hjem. Jeg har fått spille-wii-besøk av småfetterene mine, jeg har fått kost masse med både hund og katt (valper! kattunger!). Det har vært fint. Men nå er også denne epoken over. Huset skal selges.

Jeg vet ikke helt hvor jeg ender opp nå. Jeg har ingenting å flytte til, leiemarkedet er håpløst. Så inntil videre er jeg sendt ut i eksil. Tilbake til barndommen. Frem til det dukker opp noe annet søker jeg tilflukt hos foreldrene mine. I Rakkestad. Stedet jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle måtte bo i igjen. Jeg trøster meg med at det bare er midlertidig. Og at jeg har fått tilbud om flere forskjellige sofaer å sove på i Oslo når det trengs. Det kommer til å bli nødvendig.

Så jeg blir borte nå. En stund. Heldigvis har jeg psykologen min her i Oslo, så jeg må jo nødvendigvis ta turen til byen ganske ofte for å se han. Jeg sier veldig veldig gjerne takk til kaffe/øl/klemmemøter når jeg først er her. Jeg kommer til å trenge det.

Festival (femte episode)

juli 2, 2012

Okei, det blir litt feil å kalle det for festivalblogging nå som festivalen er over, men jeg liker denne episodegreia. Dessuten er jeg jo på festivalferie.

Vi har kommet oss til Brussel nå, og har sjekket inn på hotellet vi skal tilbringe de neste to dagene. Iallfall nettene. Hva annet som skjer vet jeg ikke. Bortsett fra at vi skal møte noen i kveld har vi ikke en eneste plan for hva vi skal gjøre her i byen. Silje har bodd her, så jeg har jo fordelen av å ha en personlig guide. Svært praktisk med tanke på hvor surrete jeg er selv. Nå kan jeg bare dilte etter. Og det er jeg skikkelig flink til.

Akkurat nå ligger jeg rett ut på senga. Gleden over en god seng etter å ha bodd i et telt er ganske ubeskrivelig. For ikke å snakke om hvor godt det skal bli med en ordentlig dusj.
Men nå er det på tide å komme seg ut i sola igjen. Kommer tilbake plutselig.

Festival (fjerde episode)

juli 1, 2012

Siste festivaldag i dag. Jeg kan knapt fortelle hvor fantastisk denne festivalen har vært. Jeg har hørt folk si at Katzenjammer var kule live, men det er den største underdrivelsen jeg har hørt på lenge. Jeg tror faktisk at det et den beste konserten jeg noen gang har vært på. Til tross for dette var høydepunktet likevel Regina. Hun burde vinne en «most adoreable musician» pris. Jeg har sett henne før, men det gjorde ikke opplevelsen noe dårligere. Jeg har hørt Noel Gallagher, og han spillte «Don’t look back in anger», så jeg er ganske fornøyd nå.

Annet enn det har jeg oppdaget flere nye band (blandt annet Kitty, Daisy & Lewis), og hatt flere uforglemmelige opplevelser. Og det er jo nettopp det som er poenget med festivaler.

Neste post på planen er Florence and the Machine, noe jeg gleder meg noe helt sinnsykt til. For ikke å snakke om at jeg ser ut til å ha skaffet meg en ekstra grunn til å ta en (eller flere) turer til London. For å gjøre mamma litt ekstra nysgjerrig lar jeg være å si noe mer enn det.